Men,

siden jeg var flink og lot være å male pianoet mitt knalloransje (les: forrige innlegg), måtte jeg jo få en slags kompensasjon. Så nå maler jeg kjøkkenstolene mine knallgule. De blir dritkule. (Rhyme not intended).

 

Advertisements

Moonrise Kingdom

Forrige helg var vi å så denne herlige filmen på kino:

Den var bare helt fantastisk fin. Jeg fikk lyst å rømme hjemmefra, bare for å innse at det å rømme hjemmefra har liksom mista sin sjarme etter at man har, you know, flyttet hjemmefra.

Jeg fikk også sykt lyst på å male pianoet mitt knalloransje. Men det skal jeg ikke altså. Tror jeg.

 

Denne uka har jeg lest ferdig to bøker. Den første var Joe Harvard’s The Velvet Underground and Nico (2004).

Den handler basically om CD’n som The Velvet Underground and Nico gav ut i 1967. Litt om hvordan bandet kom sammen, og hvordan sangene ble skrevet, litt om innspillingen og produserne, med, kanskje ikke helt uventa, særlig fokus på Andy Warhol. Jeg liker Andy Warhol. Etter å ha lest denne boka liker jeg ham enda bedre. Han virker så koselig i boka at jeg vil ha han som kompis.

Den andre boka jeg leste tok jeg impulsivt på biblioteket her en annen dag, fordi tittelen minte meg om noe, men jeg visste ikke hva. Det var Alan Hollinghurst’s The Line of Beauty (2004).

Jeg innser at det begynner å bli en slags vane at bøker som blir anerkjent av kritikere og ymse blir not so much av med. Ja, Jonathan Franzen, jeg liker deg fremdeles ikke. The Line of Beauty handler om Nick Guest som skriver doktorgrad om en forfatter vi alle liker godt: Henry James. Og jeg fant forresten ut hva som var kjent med boka, den er en fotnote i masteren min. Anyway, Nick leier et rom hos den rike familien til en kompis i London, mens han jobber, og finner seg ymse kjærester og virker som en sosial streber. Hvert fall var det mitt inntrykk. Jeg likte linkene til Henry, særlig når Nick prøver å finne på noe å si etter et dødsfall, og han går til James for inspirasjon. Ellers var jeg ikke imponert. Det er sikkert meg det er noe feil med, men jeg vil heller lese ordentlig James enn den her en gang til. Så nå har jeg begynt på The Portrait of a Lady. Og jeg koser meg! 🙂

«Careful. We do not wanna learn from this.» Calvin and Hobbs

Blir

Da har jeg endelig bestemt meg. Jeg blir i Trondheim. Eller. Jeg sier det med forbehold eller noe. Jeg forsvinner fortere enn du kan stave navnet ditt skulle Johnny Depp plutselig skulle be meg flytte til Sør Frankrike. Eller Kautokeino. Eller Ouaggadouggo. Eller, ja, den lista her kan bli lang. La oss stoppe. Dere skjønner tegninga.

«The last mosquito that bit me had to check himself into the Betty Ford clinic.» Absolutely Fabulous

Her om dagen leste jeg en bok. Som dere skjønner utifra den ene setningen har svært lite endra seg i min personlighet i løpet av de 14 månedene som har gått hvor jeg ikke har blogga. Sorry about that by the way – jeg har ikke hatt noe å si. Jeg er ikke sikker på om jeg har noe å si nå heller, men plutselig savna jeg å blogge en dag alle snakka om blogging.

Anyway, boka jeg leste, How the Light Gets In av M. J. Hyland, handla om ei jente, Louise, som har en temmelig crappy oppvekst og drar som utvekslingselev fra Australia til USA. Jeg likte hovedkarakteren fordi hun var a) asosial og b) leste masse bøker, men også fordi en av favorittingene hennes var å gå ute og se på hus og dikte opp hvordan det måtte være å bo i de forskjellige husene. Det liker jeg også.

Jeg ser for eksempel på hus som dette,

og tenker med engang at de som bor der må ha perfekte liv, uten bekymringer, der alle drikker te og tenner lys og er lykkelige hele tiden. Vent… det høres ut som om jeg nå beskriver svigerinna mi. Men det er litt fint, å gå og se på hus og drømme seg vekk og sånn… og det var litt fint å møte en litterær karakter som gjorde det samme. Det finnes sikkert flere av dem altså, bare at jeg ikke la merke til det før jeg møtte Louise.

«Selfishness is not living as one wishes to live, it is asking others to live as one wishes to live.» Oscar Wilde

Kjeder du deg?

Du kan for eksempel sjekke ut Hipster Hitler. It’s awesome.

Er ikke personlighetsendring et symbol på hjernesvulst? I så fall er jeg ørlite bekymra for meg selv. Idag har jeg nemlig gleda meg sykt til sommeren. Ikke så bekymringsfullt, tenker du kanskje, men historien er ikke ferdig. Hald deg fast, sier jeg bare. Jeg lengter nemlig ikke så himla mye etter sol og fri og whatever man gjør om sommeren – neida, jeg gleder meg fordi jeg har lyst å gå på fjellet!!! Og jeg som har hittil vært det glade og takknemlige unntak fra regelen om at alle sunnmøringer er fjellcrazy og springer på Matterhorn opp til flere ganger daglig. (Jeg er forresten fullstendig klar over at Matterhorn ikke ligger på Sunnmøre, men det er en mer allmenn referanse enn Sylvkallen eller hva heter det spisse fjellet vi ser fra stuevinduet hjemme igjen?) Hva blir det neste? Kommer jeg til å våkne i natt med en intenst behov for å sløye fisk?

«Past graduates: Henry James. Isn’t that a beer?» Gilmore Girls