Archive for the ‘Belest’ Category

The Mill on the Floss

En annen ting jeg gjør når jeg ikke stalker prinser her i Stockholm er å lese litt. Wow, shocker, right? I går kveld leste jeg ferdig George Elliot’s The Mill on the Floss (1860).

Den handler om søsknene Maggie og Tom Tulliver, som vokser opp på en mølle. Maggie er temmelig belest og drømmende og ganske annerledes enn jentene i nabolaget, og blir stadig kritisert på grunn av det. Det er tidvis vanvittig irriterende og kan sikkert vekke feministen i enhver. Jeg ble hvert fall sykt provosert av måten Maggie blir behandlet på. Men så skjer det jo ymse ting og tang og boken er egentlig ganske fin. Den tar bare litt tid å komme inn i. Hvert fall for meg.

Dette var min andre bok av George Elliot og også den forrige, Middlemarch, brukte jeg ca. 200 sider før jeg følte at jeg var skikkelig inne i historien og bare måtte lese videre. Men jeg synes hun er en fin forfatter, og jeg gleder meg til å lese mer av henne. Anbefales 😀

Advertisements

Denne uka har jeg lest ferdig to bøker. Den første var Joe Harvard’s The Velvet Underground and Nico (2004).

Den handler basically om CD’n som The Velvet Underground and Nico gav ut i 1967. Litt om hvordan bandet kom sammen, og hvordan sangene ble skrevet, litt om innspillingen og produserne, med, kanskje ikke helt uventa, særlig fokus på Andy Warhol. Jeg liker Andy Warhol. Etter å ha lest denne boka liker jeg ham enda bedre. Han virker så koselig i boka at jeg vil ha han som kompis.

Den andre boka jeg leste tok jeg impulsivt på biblioteket her en annen dag, fordi tittelen minte meg om noe, men jeg visste ikke hva. Det var Alan Hollinghurst’s The Line of Beauty (2004).

Jeg innser at det begynner å bli en slags vane at bøker som blir anerkjent av kritikere og ymse blir not so much av med. Ja, Jonathan Franzen, jeg liker deg fremdeles ikke. The Line of Beauty handler om Nick Guest som skriver doktorgrad om en forfatter vi alle liker godt: Henry James. Og jeg fant forresten ut hva som var kjent med boka, den er en fotnote i masteren min. Anyway, Nick leier et rom hos den rike familien til en kompis i London, mens han jobber, og finner seg ymse kjærester og virker som en sosial streber. Hvert fall var det mitt inntrykk. Jeg likte linkene til Henry, særlig når Nick prøver å finne på noe å si etter et dødsfall, og han går til James for inspirasjon. Ellers var jeg ikke imponert. Det er sikkert meg det er noe feil med, men jeg vil heller lese ordentlig James enn den her en gang til. Så nå har jeg begynt på The Portrait of a Lady. Og jeg koser meg! 🙂

«Careful. We do not wanna learn from this.» Calvin and Hobbs

Februars bøker

Jeg leser ikke så mye for tiden, jeg. Mye av skylda kan vel legges på Buffy the Vampire Slayer. Jeg fikk tyn på skolen fordi jeg aldri hadde sett det, og i kjent stil ga jeg etter for gruppepress. Og det er egentlig helt OK. Å gi etter for gruppepress altså. (Wow, der tror jeg kanskje jeg nådde tidenes dårligste blogginnleggmoral.) Buffy er mer enn OK. Bortsett fra at jeg har begynt å drømme om masteroppgavespisende demoner, da.

Første bok jeg leste var The Turkish Embassy Letters av Lady Mary Wortley Montagu. What a bitch. I love her! Det var pensum i travel writing, noe som er konge for viss ikke ville jeg sikkert aldri kommet på å lese denne boka. Det er ikke fiction, men bare ett utdrag av brev Mary sendte til folk og fe mens hun var på vei til og fra og i Tyrkia som ambassadørfrue i perioden 1717-19 eller noe. Hun er tidvis temmelig fordomsfull, og sjelden politisk korrekt, men samtidig overrasker hun med å være litt objektiv-ish i ny og ne også. Alt er ikke bare bra hjemme i England sammenlignet med Tyrkia, liksom. Hun hevder til og med at de tyrkiske kvinnene har større frihet enn de engelske, fordi de må ha slør når de går ut, og kan derfor stikke seg vekk og gjøre hva det nå måtte være. Jeg synes det var fantastisk å lese, men det kan hende jeg legger sarkasme i kommentarer ikke ment som sarkastiske i utgangspunktet… heeh. Men det er jo herlig når hun skriver hjem om moten i Wien og at den må vel være så overdådig for å skjule «the natural ugliness that God in his mercy has bestowed upon them.» Nice. Og vannvittig lettlest btw. Oooh, og en annen kul måte å uttrykke seg på i ett brev til en venninne: «Having had nothing better to do I have produced a daughter.» Flott, det.

Så leste jeg The Sound and the Fury av William Faulkner fra 1929. Den minte meg på en måte litt om Sult av Hamsun. Ikke sånn handlingsmessig, men sånn fortellermessig kanskje? Jeg synes det er litt vanskelig å si hva den handler om, egentlig, eller, det handler om familien Compson, somewhere i Sørstatene, en familie som holder på å rakne helt. Jeg har ikke lest så himla mye Faulkner, men jeg tror jeg likte Lights in August bedre enn denne… Eller kanskje jeg bare ikke skjønte den helt.

Noe jeg derimot både skjønte og likte var Frihetens Øyeblikk av Jens Bjørneboe fra 1966. Dette er første del i triologien Bestialitetens Historie. Den blir fortalt av en navnløs førsteperson og har på en måte tre handlinger, eller lag eller whatnot. Det første handler om livet til jeg-personen slik det er nå, det andre er historier fra hans fortid, da han befant seg i landet Kaos, og det siste er når jeg-personen jobber med å skrive sitt livsverk: Bestialitetens Historie.

Det handler om menneskets ondskap, og så vidt jeg har forstått kommer det til å bli verre i de neste bøkene i triologien. Det er noe dokumentarisk over det, siden de bestialske historiene som blir fortalt er fakta, de er våre egne. Jeg liker Bjørneboe. Det er kanskje ikke helt riktig å si at jeg gleder meg til å lese resten av Bestialitetens Historie, det er jo ikke akkurat koselig lesning, men jeg gleder meg.

Siste boken denne måneden var Her Fearful Symmetry av Audrey Niffenegger fra 2009. Jeg tok denne på biblioteket uten å ha hørt noe om den, fordi jeg likte The Time Traveller’s Wife. Jeg likte ikke denne så godt. Den handler om tvillingene Julia og Valentina som arver sin tantes leilighet i London. Betingelsene for arven er at foreldrene ikke får besøke dem der, og at de bor der sammen ett år. Jentene er i 20-åra, men de er så sykt umodne at jeg klarte ikke annet enn å irritere meg over dem. Leiligheten ligger like ved et digert gravsted, og det er masse spøkelser og familiehemmeligheter på gang. Jeg har skjønt at det er mange som liker den, but I just don’t. Jeg er tydeligvis temmelig vanskelig å ha med å gjøre på bokfronten for tida.

«Don’t mind anything that anyone tells you about anyone else. Judge everyone and everything for yourself.» Henry James

Januars bøker

Wow, to innlegg den forrige måneden? Det må være en lavmålsrekord eller noe. Sorry. Anne Kristine kommenterte her om dagen at hun ikke likte at masterskrivinga mi tok opp all bloggetiden, men hvis jeg skal være ærlig (og det skal jeg jo) så er det kanskje ikke Henry vi skal skylde mest på når det gjelder mitt absence her på bløggjen.

Jeg bare har ingenting å si. Nei, jeg tror ikke det er et endetidstegn. Jeg synes det er dritkjedelig selv, for jeg har jo lyst å blogge og jeg er vanvittig anti jeg-har-en-blogg-jeg-aldri-oppdaterer konseptet. Men jeg skal prøve å komme sterkt tilbake. Jeg begynner derfor med noe enkelt – nemlig bøker. Det er det relativt ok å skrive om. Når vi snakker om bøker – jeg fikk tidenes kuleste bilde til jul. Check it out:

Jeg er fremdeles veldig usikker på hvor jeg skal plassere herligheten, for egentlig burde jeg ha det hengende rundt halsen. Jeg mener, budskapet er jo alltid relevant!

Anyways, bøker, ja.

Første bok jeg leste ferdig var Stiff: The Curious Lives of Human Cadavers av Mary Roach. Den var temmelig kul. Mary Roach er egentlig journalist, tror jeg, og hun har en ganske lett reportasjeaktig måte å skrive på. I boken har hun basically sjekka ut hva som skjer med lik – og sett på historie, ulike kulturer og ymse. Den er tidvis temmelig gross, men det er noe med tonen som gjør at det ikke blir for ille – og jeg synes aldri den er respektløs. Visste du at i 2002 kunne du fremdeles få tak i medisin hvor hovedingrediensen var aborterte foster i Hong Kong? Roach hørte noen rykter og sendte noen undercover. En av dem fikk denne medisinen mot astma og en mot kviser. Allsidig bruk med andre ord. Men her var Roach og jeg littegranne uenige. Roach skriver at bruken av abortert fostermedisin er uetisk fordi moren til fosteret ikke har blitt spurt om tillatelse eller blitt informert. Jeg ser kanskje ett par andre etiske problem i tillegg. Spise andre mennesker for å bli kvitt kviser? Det er kanskje kannibalisme gone too far, eller? Men det var en interessant bok, og når jeg dør skal jeg så definitivt doneres til forskning.

Ooh! Jeg lærte noe annet også! Visste du at i teorien har man 80% sjanse for å overleve et flykræsj? Den beste forutsetningen for å overleve er å være en voksen, frisk mann, though – for de er det vanskeligst å trampe i hjel på vei mot nødutgangen. Så til oss som ikke er voksne menn – the joke’s on us.

Den neste boken var ikke akkurat denne her, men noe close enough, det var Noveller av Alice Munro. Jeg vil egentlig lese Munro på engelsk, men jeg fant henne bare på norsk på biblioteket, og det funka. Munro er kanadisk (skrives det med k på norsk?) og novellene er stort sett satt i Ontario hooden (jeg tror kanskje hun er fra Ontarioområdet selv). Jeg digga at det virker som om hun bryter mange av novellereglene – hennes noveller fikk meg mer til å føle at jeg var flue på veggen i noens liv i noen dager eller sånn. Det var liksom dagligliv, og det virket som om det skulle fortsette å være dagligliv etter at novellen var over og jeg ikke kunne betrakte dem lenger. Det var kanskje litt rart skrevet. Men du vet når du er på besøk hos noen, og noen i familien eller whatever er litt stressa eller noe, og du bare sitter ved kjøkkenbordet og er for øyeblikket litt glemt? Det er som om du ser hvordan livet til denne familien er når de er for seg selv – hverdagslivet liksom? Jeg fikk litt den følelsen av mange av Munro sine noveller. Og det likte jeg. Men neste gang jeg leser Munro tror jeg at jeg a) skal lese på engelsk og b) kanskje skal sjekke ut en roman.

Sorry viss det ble mye rambling on, det beste er sikkert at du sjekker ut Alice Munro på egenhånd 😉

På toget hjem etter jul leste jeg The English Patient av Michael Ondaatje. Han er også fra Kanada (det ser skikkelig rart ut med K. Heretter går jeg for C til noen tells me otherwise.) Den er satt i nord Italia på våren og forsommeren 1945 – hvor landet er ødelagt av krig og består av ruiner og matmangel og miner. Jeg merker at jeg synes det er vanskelig å skrive om denne boka – så jeg anbefaler deg å google og se om du kan finne noen andre som har klart det. For den er fin, og på en måte tung, men på en annen måte ganske lett. Nei, jeg aner ikke hva jeg skal si jeg. Jeg angrer ikke på at jeg leste den, hvert fall.

Neste bok var Author, Author av David Lodge. Den leste jeg for mindre enn ett år siden. Jeg tenker kanskje litt annerledes om den nå enn jeg gjorde da, da sa jeg at den dreide seg mye om James’ sin fiasko i teateret. Det gjør den, men nå vil jeg kanskje si at hovedfokuset ligger i vennskapet mellom James’ern og George Du Maurier. Jeg synes fremdeles boka er veldig fin – men så kjenner jeg også James temmelig mye bedre nå enn jeg gjorde for ett år siden, så det kan hende jeg er litt farga av det. Men! Jeg vil bare si at den boka her er knall selv om du ikke skriver master om han. Når sommerferien kommer kan du låne min 🙂

Unfortunately, there is no rest for the wicked – så jeg må ta ett fag i vår i tillegg til å henge med Henry – og dette faget er travel writing. Heldigvis dreier det seg basically om å lese bøker, noe jeg er temmelig ok på. Første bok på pensum var Robinson Crusoe av Daniel Defoe. Den tror jeg pappa leste hundre ganger for oss da vi var små, så det var et ganske koselig gjensyn med Robinson. Hvert fall at first. Så begynte Annette og jeg å analysere og så ble jeg litt sånn: Really, Robinson? Måtte det første ordet du lærte Friday være Master?

Men, hvis du er en av dem som har gått gjennom livet uten å møte Robinson Crusoe (går det an?) så bør du lese den. Robinson havner på en øde øy i Karibienhooden og er stuck der kjempelenge. Når jeg leste den nå (og det gjaldt for så vidt da jeg var liten også) fikk jeg lyst å evakuere til en øde øy. For Robinson har det for det meste ganske digg.

Siste boka leste jeg også til travel writing faget, og det er også en bok jeg leste flere ganger da jeg var liten (da var den sikkert childified, men who cares), Gulliver’s Travels av Jonathan Swift. Jeg skal si noe som jeg ikke vet om er helt kosher, men jeg sier det likevel: Jeg liker ikke Jonathan Swift. For joda, han får poeng for det glimrende forslaget om å servere småbarn til middag i «A Modest Proposal,» men det er ikke nok altså, Johnny, sorry. Han er så… hmmm, hva var det nye ordet jeg lærte i går, og kan jeg putte det inn her? Han er så scatological. Kompis, den type humor funker bare til du er type 7 år gammel, og så blir det bare unødvendig og ikke morsomt.

Nå har jeg ikke skrevet noe om hva Gulliver’s Travels handler om. For å være ærlig går jeg egentlig ut fra at du vet det. Men Gulliver er på tur, lider skibbrudd (sykeste, skrives det sånn?) og havner i Lilleputt hvor alle er bittesmå og han not so much. Så er han der en stund og ymse ting skjer før han kommer seg tilbake til England. Så drar Gulliver på tur igjen, og blir by mistake left behind på land i noe som viser seg å være Brobdingnag – hvor alle er gigantisk store og han er bitteliten. Nye events take place. Og joda, jeg ser at det er satire og at det på mange måter speiler datidens britiske samfunn (vi er i 1726 eller noe nå, btw.), men I can’t help it – jeg bare klarer ikke Swift.

«Duct tape is like the force. It has a light side, a dark side, and it holds the universe together.» Carl Zwanzig

Desembers bøker

Jadda, lenge siden sist, godt nyttår og mer sånn. Julen på Sunnmøre har vært knall – som i de fleste familieferier har familien nok en gang prøvd å drepe meg, men rent bortsett fra det har jeg følt meg som et høyt elsket barn. (Takplate i hodet, folkens, really? You’re gonna have to do better than that).  Men ferie til tross har jeg lest svært få bøker – bare fire faktisk.

Første bok ut var The Thirteenth Tale av Diane Setterfield. Den har stått i bokhylla mi i en halv evighet, men så en dag snakka Mari om at den var knall, og da var det bare å sette i gang. Den handler om en ung kvinne som digger bøker, og som blir utvalgt til å skrive biografien om den sagnomsuste forfatteren Veda somethingsomething. Ingenting om denne Vedas liv er kjent for allmuen (really, allmuen?) selv om mange har prøvd å finne ut av mysteriet. Så The Thirteenth Tale er basically historien om Vedas oppvekst og sånn. Den trekker en haug med linjer til Jane Eyre, bortsett fra at guvernanter kanskje ikke kommer ut i tidenes beste lys, og den tar noen uventa retninger etterhvert. Det gikk temmelig kjapt å lese boka, for jeg ble helt dratt inn i historien. Jeg digga at den handla så mye om skjønnlitteratur, og den var veldig fin. På en måte synes jeg slutten ble en litt billig løsning, men på den andre side så er den også litt finurlig og litt frustrerende (eller noe i den retning). Jadda, jeg likte den såpass godt at jeg ga en videre i julegave, hvert fall, og det kan jeg ikke si om alle bøker (Sometimes a Great Notion blææææh).

Så leste jeg triologien om Paksenarrion av Elizabeth Moon. Den kom Johannes og la i henda på meg med det samme jeg kom til Sunnmøre og siden jeg kanskje ikke har lest de forrige tre bøkene han anbefalte meg (om fjellklatring og den type ulumskheter) så tenkte jeg at jeg skulle lese disse. Det er en fantasyserie om Paksenarrion, datter av en sauebonde som rømmer hjemmefra for å bli leiesoldat and so on and so on. Jeg tror det er første gang jeg leser noe fantasy som har en helt som er jente, og det var litt kult. Samtidig synes jeg at Moon har avfeminisert (defeminisert? samma det) Paksenarrion temmelig grundig. Det er kanskje vanvittig stereotypisk av meg, men i oppførsel og tankesett og sånn virker ikke Paks mye jente. Og det er litt dust. Det går sikkert an å redde en fantasyverden selv om man går i kjole, for eksempel. En annen ting som jeg reagerte på var at det er sykt mange og lange skildringer av slag, og marsjer og militærøvelser og what not. Og Moon har visst vært i militæret selv så hun har sikkert stålkontroll og det er sikkert veldig troverdig og sånn – men det ble tidvis litt langtekkelig. Nå høres det ut som om jeg hata hele greia og det gjorde jeg ikke – jeg leste jo faktisk ferdig hele triologien – og det var underholdende.

«With freedom, books, flowers and the moon, who could not be happy?» Oscar Wilde

Novembers bøker

Jeg er egentlig overraska over hvor mye jeg har fått lest i november. To be fair, lite av det har vært særlig tungt, men nevertheless – jeg kan da egentlig ikke huske å ha lest noe særlig. Men,

Jeg begynte hvert fall med denne: Kristen med God Grunn av Stefan Gustavsson. Nok en bok svigerinne Halldis har først tipsa meg om å låne, for så å fysisk legge boka i hendene mine… så jeg tok hintet. (Ehm.) Det er en bok om apologetikk – basically trosforsvar. Jeg likte at den var så enkelt skrevet, og at det virka som om Gustavsson hadde litt peiling på hva han dreiv med. Den er lettlest, og svarer på en del av de såkalt vanskelige spørsmålene innenfor kristendommen, så hvis du lurer, eller stadig blir lurt inn i diskusjoner med folk som lurer, så kan jeg anbefale å ta en kikk.

Så var det Madame Bovary av den franske forfatteren Gustave Flaubert. Coverdesign av ingen ringere enn – hald deg fast – Manolo Blahnik! I know! Stil skal det være. Anyways, boka kom ut i 1856 og blir så vidt jeg vet regna som forfatterens mesterverk. Boka handler om Emma Bovary, som har gifta seg med Charles, en landsens lege head over heels forelska i henne. Emma kjeder seg på landsbygda, og prøver stadig å finne på noe som kan gjøre livet bedre – shopping, musikk, språk, litteratur – og etterhvert også ymse affærer. Når jeg googla Madame Bovary nå, fant jeg noe særs interessant (og med det mener jeg, komplett uinteressant for omtrent alle som ikke er meg), nemlig at James’ern selv har sagt at Madame Bovary er close til å være et perfekt work of fiction. High praise, James. Tør jeg si noe som helst etter det? I do. Jeg likte boka, men karakterene irriterte meg grenseløst. Kanskje særlig Emma. Det er veldig tydelig hvordan de fører seg selv for fall. Og det er kanskje meningen og – men jeg blir bare irritert over at de ikke skjønner hvor det fører hen, og stopper det før det er for sent. Hm. Kommer jeg til å lese den igjen? Sikkert.

Neste bok var Midnight Towers av (avdøde) Robert Jordan og høyst levende Brandon Sanderson. Den kom ut nå i november, og er trettende og nestsiste bok i Wheel of Time serien. Jeg gidder ikke si så mye om hva det handler om, siden det tross alt er 12 bøker før denne, men det er fantasy. Verden skal reddes. Det er 1000 veldig lettleste sider, og underholdende nok, men jeg begynner å bli klar for en finale. Det var veldig tydelig at dette er nestsiste boka, og at vi befinner oss på et stille før stormen punkt. Den er nesten litt feel good. Det jeg likte best var profetiene på slutten av boka, de fikk meg til å undre litt. Ellers så var det første gang jeg bet meg merke i at skyggevesengreia gholam ligner på gholem. Er det bevisst, mon tro? Og i så fall, hvorfor? Det har jo egentlig fint lite med boka å gjøre, men jeg tenkte nå over det, jeg.

How to Breathe Under Water er en novellesamling fra 2004. Ish. Det er, om jeg ikke tar helt feil, debuten til Julie Orringer. Jeg likte henne, jeg. Det var liksom sårbart og brutalt samtidig. De novellene jeg likte best var The Isabel Fish og Note to Sixth Grade Self, som jeg så kommer til å prakke på eventuelle fremtidige elever. Samlinga gjorde meg litt fatalistisk, though, etter ett par Orringer noveller begynte jeg å ane at ting basically aldri ville ende slik jeg a) trodde eller b) ville.

For tiden leser jeg egentlig Stiff: The Curious Lives of Human Cadavers av Mary Roach. Men, underholdende som boka jo er, passer den ikke som sengelektyre for paranoide meg, så derfor måtte jeg plutselig en dag lese noe lett. Valget falt på Oscar Wilde’s skuespill The Importance of Being Earnest. Og det innfridde jo, selvsagt (Oscar always does).  Jeg er ikke så himla glad i overdrevne forviklinger, men stykket inneholder også masse flott sarkasme, så da er jeg fornøyd.

Jeg skulle ha et sitat fra The Uncommon Reader i oppgaven min. Jeg visste ikke helt hvor det stod, så da måtte jeg lese hele boka på nytt. Men det er gjort på omtrent en sitting, så ikke noe stress. The Uncommon Reader av Alan Bennett kom ut i 2007 og handler om Dronningen av England som en dag snubler over et omreisende bibliotek, og begynner å lese skjønnlitteratur. Needless to say, moralen er strålende. Les mer bøker! «‘Pass the time?’ said the Queen. ‘Books are not about passing the time. They’re about other lives. Other worlds. Far from wanting time to pass, Sir Kevin, one just wishes one had more of it.’

Denne boka, Aunts Aren’t Gentlemen, kjøpte jeg bare på grunn av tittelen. Den er skrevet av P.G. Wodehouse, og jeg lurer på om den kanskje kan ha vært hans siste? Han var hvert fall 93 år når den kom ut, noe som i seg selv er temmelig imponerende. Ikke alle 93 åringer jeg kjenner gir ut bøker. Ingen, faktisk. Nå er jeg usikker på om jeg overhode kjenner noen på 93, men give or take 10 år og jeg tror fremdeles svaret er ingen. Kanskje. Ish. Dette er nok en roman om Bertie og hans butler Jeeves, som denne gangen har dratt for å nyte det rolige landsens liv, inntil en tante kommer å ødelegger hele greia. Tanter skal man være forsiktige med. Og her er det jeg har lært om å være tante fra denne boka: vi er ikke gentlemen (det trodde jeg da ikke heller). Når vi sier hm og ha er det på tide for en nevø å stikke av (skjønt når jeg sier det betyr det vel basically at jeg er lei av å bygge lego, og svarer fraværende ha og hm mens jeg pønsker på hvordan jeg skal kunne stikke av selv.) Vi liker å legge skylda på våre nevøer, heller enn å ta den selv. (Det virker da som idiotsikker logikk, spør du meg).

Post Office av Charles Bukowski fra 1971 var mitt første, men definitivt ikke siste møte med forfatteren. Han er litt sånn post-beatish, der han skildrer det litt mindre glamorøse livet til en forfylla postkontorarbeider basert på seg selv. Boka handler vel egentlig ikke om noen ting? Hovedpersonen Henry Chinaski drar på jobb, røyker, drar hjem og drikker seg i søvn, drar på jobb, og tidvis hooker han opp med en dame. Chinaski har et svært kynisk syn på livet og menneskene rundt seg, men i små drypp her og der skinner noe annet gjennom. Dette viser kanskje best i de få setningene hvor datteren er nevnt – som da han vurderer å ta livet sitt, men kommer på at der er ei jente som kanskje en dag vil at han skal ta henne med i dyrehagen. Og plutselig bare slutter den. Jeg liker det, jeg. Det er ikke noe tull, liksom; her er livet, det er sånn, og nå slutter boka. Det burde kanskje irritere meg, men det gjør det ikke.

Siste boken fant jeg ikke noe bilde av bokcoveret på, så jeg fant en tegning av profeten Nehemja, jeg. Det var han boka handla om nemlig. Boken var Nehemja – Guds bygningsmann og forfatteren var Kjell Dahlene. Jeg lånte den med meg fra Kretskontoret sist jeg var innom, basically fordi den stod der og fordi at man hører ikke så mye om Nehemja, gjør man vel? Jeg gjør hvert fall ikke det. Boka er stort sett bibeltimer over Nehemjas bok – og det var veldig interessant – mye eldre Israelshistorie, og masse interessant symbolbruk. Dahlene går for eksempel gjennom navna på de ulike portene inn til Jerusalem (det er the main event i Nehemjas bok forresten, gjenoppbyggingen av Jerusalem), og hva de ulike navna illustrerer. Det var ganske spennende. Noe jeg stussa litt på, though, var når han skrev om at det var problematisk at dagens kristne ungdom vokser opp uten å kunne Kanaans språk. (For deg som ikke har tilbrakt like mange timer av livet på et bedehus som meg: Kanaans språk er lizm det de kule kidsa kaller den kristne sjargongen). Men jeg ser ikke at det er et problem. Jeg ser vel heller ikke at vi ikke kan det. Nå er det vel på tide å innse at jeg kanskje ikke er ordbokdefinisjonen på ungdom, lenger, men, jeg tror jeg var det da denne boka kom ut. Og hallo, mens andre kids diskuterte Batman og jojo og whatnot så skal jeg love deg at vi var litt av en gjeng under 10 som på Solevåg bedehus lett kunne diskutere rettferdiggjørelse vs. helliggjørelse, nådegaver, predestinasjon og whatnot. (Mulig en slight overdrivelse der, men det skal du ikke tenke på). Jeg skjønner bare ikke helt hvorfor det med Kanaans språk skal være så viktig. Er det ikke viktigere å snakke slik at vi (og andre) forstår? Kanaan språk bidrar kanskje til å skape avstand, et oss og et dem – som, om jeg ikke tar helt feil and I don’t think I do, ikke var helt det som var utgangsplanen var det vel? Det er vel ikke i sjargongen kristne har fått i oppdrag å ikke skikke seg lik verden? Jeg synes det var litt sært jeg, men nå rambler jeg, så nå skal jeg stoppe. Tjollahopp og gratulerer, du har nådd innleggets ende.

«Read, read, read. Read everything – trash, classics, good and bad, and see how they do it. Just like a carpenter who works as an apprentice and studies the master. Read! You’ll absorb it.» William Faulkner

Oktobers bøker

Siste dagen i oktober – Bots og Bededag – Allehelgensdag – og, den dagen jeg bruker til å blogge bøkene lest denne måneden. Jippi. Jeg har bedt i dag også altså. Men angående Halloween sier jeg som venninna til Mari; kom tilbake til jul og syng pent! Ingen kommer til å få snop av meg. Man deler da ikke snop – det er jo noe av det første man lærer her i livet! Men, jeg ser at dette kan bli til en anti-Halloween rant. Så jeg skal slutte. Bøker, ja. Kjærlighet!

Første bok denne måneden var Daisy Miller av Henry James. Denne leste jeg for tredje gang, og har nok derfor blogga den to ganger før. Men den blir bedre og bedre, da. Det skal den ha. Hvis du er nysgjerrig på James er kanskje D. M. en bra plass å begynne? I don’t know. Jeg begynte der, hvert fall.

Så leste jeg Henry James: The Young Master av Sheldon M. Novick. Dette er en biografi om James’ern første halvdelen av livet. Det var en grei roman å lese, for jeg synes Novick skriver lett og er flink å fortelle. Den slutter før 1890-tallet, noe som irriterte meg litt, siden jeg akkurat nå trenger mest James info fra 1895-99, men, to be fair: det står jo The Young Master på coveret, så jeg var warned. Novick’s biografi er imidlertid temmelig kontroversiell – han skriver om «bevis» på H.J sine seksuelle forhold – og så, hvis man sjekker ut disse bevisene, finner man at det basically er to ord (first initiation) tatt helt ut av kontekst og pynta med spekulasjon. Men, men – boka har gitt meg masse å diskutere i masteren, så jeg sier tusen takk 🙂

Neste bok var Felony av Emma Tennant, som – hald deg fast – også handler om Henry James. DET BETYR IKKE AT DU IKKE KAN LESE DEN!!!!!! Det er fiction, med to historier fletta inn i hverandre. De tre fortellerne er Henry James, hans beste (?) venninne Constance, og ei jente som ikke har noe med noen av dem å gjøre ved navn Georgina. Hva gjør Georgina i boka? Hun tilhører den historien som ikke har med HJ å gjøre – men, hun er ikke oppdikta (tror jeg). Hun er grandniesen til Claire Clairmont, som var stesøster til Mary Shelley og elskerinnen til Lord Byron og som (fakta) i sin alderdom i Italia satt på en masse verdifulle brev og manuskripter som Shelley hadde skrevet og som mange ville ha tak i. Hun ville imidlertid ikke gi dem fra seg. Anyways, det som binder de to historiene sammen er at James hører om Clairmont og papirene og blir inspirert til å skrive en historie om det. (The Aspern Papers – som er en bra, liten historie). Hva har Constance med det å gjøre? Hun er forelska i James (tror vi), og James er nok klar over det, men ikke keen. Så det er mulig at han fletter Constance inn i The Aspern Papers og. Dette ble kanskje forvirrende for deg som ikke henger med James’ern og gjengen hele tida. Men, jeg vil påstå at Felony har interesse og underholdningsverdi for deg som ikke skriver master om HJ også. Absolutt!

Men litteraturen er mer enn Henry James og hans venner! Derfor må jeg lese litt andre ting. Som, for eksempel, The Grapes of Wrath, eller Vredens Druer, av John Steinbeck. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk da jeg begynte, jeg så for meg at 500 sider om den amerikanske depresjonen kunne bli litt vel,… deprimerende. Men, jeg synes den var knall! Boken handler om Joad familien, som, med et par venner, må dra fra sitt leigde land i Oklahoma hvor de har bodd i generasjoner, og til California under depresjonen. Jeg likte godt hvordan Steinbeck varierte fortellerstilen mellom enkelte av kapitlene – du får først et overblikkskapittel, for eksempel om diners langs veien til California, og hvem som kom dit, jobba der, whatnot, – og så kommer et kapittel med the Joads som kjører til en diner og whatnot. Det høres kjedelig ut, men det var et kult virkemiddel – det ble liksom så personliggjort. Og det var kanskje noe av målet med romanen også, Steinbeck har hvert fall sagt at: «I want to put a tag of shame on the greedy bastards who are responsible for this [the Great Depression and its effects].» Anbefales!

Men så må vi tilbake til Henry James, da. Denne boken, The Typewriter’s Tale av Michiel Heyns, vil muligens legge grunnlaget for kapittel 3 i mastern min, så jeg tenkte det kanskje var greit å ha lest den. Det er fremdeles fiction om James, så det funker for hvem som helst å lese den som underholdning! Hovedpersonen er for en gangs skyld ikke Herny, men en oppdikta karakter; Frieda, som jobber som Henry’s skribent – og kommer temmelig nært inn på livet hans. Frieda blir bedt av H’s kompis Morton Fullerton (virkelig person) å stjele noen brev Morton har sendt til Henry, som han nå ønsker å ødelegge, og romanen handler mye om dette. Den var temmelig lettlest og ok. Synes jeg så litt lite til den Henry jeg har blitt kjent med i boka, men hva vet vel jeg?

Så til Kurt Vonnegut’s Slaktehus 5, med undertittelen Barnekorstogene – En Pliktdans med Døden. Denne boka synes jeg var litt sær, men jeg tenkte at det var kanskje et underliggende behov for å nesten distansere seg fra grusomhetene påført mennesker i leir under 2 verdenskrig, som gjorde at Vonnegut har gjort boka til en slags science-fiction-ish bok. For noe av det som skjer i boka, skjedde med Vonnegut selv. Han var krigsfange. Han var i Dresden da byen ble bomba. Vonnegut er med som en mindre karakter i boka, i tilfeller hvor han som forteller sier ting som: «Det var jeg. Det var meg. Det var forfatteren av denne boken.»

Anyways. Hovedpersonen er Billy Pilgrim, en pinglete gutt som absolutt ikke burde være soldat. Han blir tatt til fange av tyskerne i Dresdenhooden, og overlever de alliertes bombeangrep av byen. I tillegg reiser Pilgrim i tid. Han er egentlig på 1960-tallet når boka begynner, men tidsreisene hans gjør at han plutselig er tilbake i Tyskland, plutselig er fange på en annen planet, plutselig er gift og i USA. Det høres kanskje harry ut. Og det er det kanskje litt også. Men jeg synes det var ganske sterkt.

Kapittel 1 – som er en slags introduksjon hvor fortellerens connection til Dresdenbombingen og det han ellers skriver om, slutter slik, og det synes jeg er fantastisk:

«Jeg kikket gjennom Bibelen på motellværelset mitt etter fortellinger om store ødeleggelser. Solen hadde steget over Jorden da Lot kom inn i So-ar, leste jeg. Da lot Herren det regne over Sodoma og Gomorra med svovel og ild fra Himlenes Herre; og han knuste disse byene, og hele sletten, og alle mennesker i byene, og alt som vokste på marken. Slik er det. De var onde, menneskene i begge disse byene, som velkjent er. Verden ble et bedre sted uten dem. Og Lots hustru hadde selvsagt fått beskjed om at hun ikke skulle se seg og og se hvor alle disse menneskene og hjemmene deres hadde vært. Men hun snudde seg, og det elsker jeg henne for, fordi det er så menneskelig. Så ble hun omskapt til en saltstøtte. Slik er det. Det er ikke meningen at folk skal se seg tilbake. Jeg skal såvisst ikke gjøre det mer. Jeg er ferdig med krigsboken min nå. Den neste boken jeg skriver skal være morsom. Denne boken er mislykket, og det var den nødt til å bli, siden den ble skrevet av en saltstøtte. Den begynner slik: Hør: Billy Pilgrim er kommet ut av lage i tid. Den slutter slik: Poo-tee-huit?»

Siste bok ut denne måneden var The Metamorphosis and Other Stories av Franz Kafka. Det var på tide, for jeg hadde ikke lest noe Kafka før. Jeg hadde en slags notion om at Kafka skulle være tung å lese, og nå har jeg fremdeles ikke lest Prosessen, so it might be true – men foreløbig er jeg overraska over hvor grei jeg synes han var og hvor godt jeg likte han. Er ting tidvis litt absurd? Oh yeah. Men jeg liker der. I tillegg til The Metamorphosis – som handler om en ung mann som plutselig våkner opp en morgen som forvokst bille, inneholdt novellesamlingen In the Penal Colony – som handla om en mann som skulle bli henretta. Han var ikke blitt fortalt at han skulle bli det, ikke en gang at han var dømt for noe, eller hva dette noe var. Han hadde bare blitt henta, satt på lenker, og står, når vi møter han, og ser uforstående på den maskina som skal drepe han. Jeg reserverer meg retten til å change my mind når jeg har lest Prosessen (kjenner flere som synes den var close to umulig), men foreløbig har jeg så absolutt sansen for Kafka.

«It is not always the same to be a good man and a good citizen.» Aristotle