Archive for februar, 2011

Ting som gjør livet mindre komplisert nr. 53:

dynetrekk med åpning i bunnen istedenfor i sida.

«Never lose a chance of saying a kind word.» Vanity Fair

Advertisements

Å salige

er trolig min mest brukte bloggoverskrift – men den passer så ofte! Anyways, øyeblikkets årsak til salighet? Denne. Reklamefilmen for årets UL. Jeg gleder meg.

Jeg innser jo at det er en stund igjen, men jeg har de siste ukene tenkt en del på UL, og det har sikkert fått meg i rett sinnsstemning. Jeg skriver nemlig en greie for årets UL magasin der jeg tester ut/tørrtrener/forbereder meg til UL. Den skal inn på…. MANDAG?!?!?! Død og pine, jeg er dårlig på deadlines…eeehe… tror jeg skal forflytte meg fra bloggskriving til reportasjeskriving. Men dra på UL! Det blir så bra. Og vit at jeg, i researchens navn, nok en gang har pådratt meg skade for iTro. Men jeg gjør det med glede. Og stigende grad kvalme.

«Nothing is impossible, the word itself says «I’m possible!» Audrey Hepburn

Etter å ha lest Narve sin blogg innser jeg en annen positiv ting med å være syk: krefter utenfor meg selv (eller whatevs) som holder meg langt unna mammutsalg.

Mammutsalg, til tross for å virke svært humant og flott, er nemlig noe av det nifseste som inntreffer i løpet av ett år. Hvert fall hvis du heter Hanna Marie og ikke klarer å se noen som helst logikk i at du bør bruke de resterende få kronene på kontoen på mat i stedenfor bøker. Hvis du derimot ikke heter Hanna Marie, som du jo mest trolig ikke gjør, og er blant de overpriviligerte som har råd til både mat og bøker – ja, da er det ikke noe poeng i å sitte hjemme – løp og kjøp og les! Lucky bastard.

«My problem lies in reconciling my gross habits with my net income.» Errol Flynn

Noe av det beste med å være syk er at man lett kan rettferdiggjøre å kaste bort x antall timer på sofaen mens man ser Tim Burton filmer. Tim Burton filmer har en dokumentert – vent, jeg føler at det er feil å skrive Tim Burton filmer… skal det være Tim Burtonfilmer? Men det ser litt rart ut det og… Jeg blir litt koko av alle disse foreningene for og mot orddeling. Men. Tim Burton lager kule filmer, og disse filmene er en direkte link til bedre helse. Se dem! 

Visste du forresten at Henry James kjente bestemora til Helena Bonham Carter? Jadda, det kan se ut som om de fleste av verdens geni er linka sammen på ett eller annet vis. I feel left out.

«There’s nothing like puking with somebody to make you into old friends.» The Bell Jar

IQ troll

Jeg er ikke så himla teknisk av meg. Det er sikkert derfor jeg liker simple ting som bøker. Dette har blant annet resultert i at jeg ikke klarer å legge ut alle mine nyeste syprosjekter på Hanna Marie den Kreative. Jeg låner nemlig pc av Joachim (som er en skikkelig macho engel), og den er det Linux på. Linus? Linusk? Whatevs. Jeg får ikke til å redigere bilder så veldig lizm. Såååå derfor ligger det derfor bare nye skjørt på kreativbloggen, isteden for fire skjørt, to kjoler og mitt überfantastiske nye skjerf med hette.

«Single women have a dreadful propensity for being poor – … one argument in favor of matrimony.» Jane Austen

Januars bøker

Wow, to innlegg den forrige måneden? Det må være en lavmålsrekord eller noe. Sorry. Anne Kristine kommenterte her om dagen at hun ikke likte at masterskrivinga mi tok opp all bloggetiden, men hvis jeg skal være ærlig (og det skal jeg jo) så er det kanskje ikke Henry vi skal skylde mest på når det gjelder mitt absence her på bløggjen.

Jeg bare har ingenting å si. Nei, jeg tror ikke det er et endetidstegn. Jeg synes det er dritkjedelig selv, for jeg har jo lyst å blogge og jeg er vanvittig anti jeg-har-en-blogg-jeg-aldri-oppdaterer konseptet. Men jeg skal prøve å komme sterkt tilbake. Jeg begynner derfor med noe enkelt – nemlig bøker. Det er det relativt ok å skrive om. Når vi snakker om bøker – jeg fikk tidenes kuleste bilde til jul. Check it out:

Jeg er fremdeles veldig usikker på hvor jeg skal plassere herligheten, for egentlig burde jeg ha det hengende rundt halsen. Jeg mener, budskapet er jo alltid relevant!

Anyways, bøker, ja.

Første bok jeg leste ferdig var Stiff: The Curious Lives of Human Cadavers av Mary Roach. Den var temmelig kul. Mary Roach er egentlig journalist, tror jeg, og hun har en ganske lett reportasjeaktig måte å skrive på. I boken har hun basically sjekka ut hva som skjer med lik – og sett på historie, ulike kulturer og ymse. Den er tidvis temmelig gross, men det er noe med tonen som gjør at det ikke blir for ille – og jeg synes aldri den er respektløs. Visste du at i 2002 kunne du fremdeles få tak i medisin hvor hovedingrediensen var aborterte foster i Hong Kong? Roach hørte noen rykter og sendte noen undercover. En av dem fikk denne medisinen mot astma og en mot kviser. Allsidig bruk med andre ord. Men her var Roach og jeg littegranne uenige. Roach skriver at bruken av abortert fostermedisin er uetisk fordi moren til fosteret ikke har blitt spurt om tillatelse eller blitt informert. Jeg ser kanskje ett par andre etiske problem i tillegg. Spise andre mennesker for å bli kvitt kviser? Det er kanskje kannibalisme gone too far, eller? Men det var en interessant bok, og når jeg dør skal jeg så definitivt doneres til forskning.

Ooh! Jeg lærte noe annet også! Visste du at i teorien har man 80% sjanse for å overleve et flykræsj? Den beste forutsetningen for å overleve er å være en voksen, frisk mann, though – for de er det vanskeligst å trampe i hjel på vei mot nødutgangen. Så til oss som ikke er voksne menn – the joke’s on us.

Den neste boken var ikke akkurat denne her, men noe close enough, det var Noveller av Alice Munro. Jeg vil egentlig lese Munro på engelsk, men jeg fant henne bare på norsk på biblioteket, og det funka. Munro er kanadisk (skrives det med k på norsk?) og novellene er stort sett satt i Ontario hooden (jeg tror kanskje hun er fra Ontarioområdet selv). Jeg digga at det virker som om hun bryter mange av novellereglene – hennes noveller fikk meg mer til å føle at jeg var flue på veggen i noens liv i noen dager eller sånn. Det var liksom dagligliv, og det virket som om det skulle fortsette å være dagligliv etter at novellen var over og jeg ikke kunne betrakte dem lenger. Det var kanskje litt rart skrevet. Men du vet når du er på besøk hos noen, og noen i familien eller whatever er litt stressa eller noe, og du bare sitter ved kjøkkenbordet og er for øyeblikket litt glemt? Det er som om du ser hvordan livet til denne familien er når de er for seg selv – hverdagslivet liksom? Jeg fikk litt den følelsen av mange av Munro sine noveller. Og det likte jeg. Men neste gang jeg leser Munro tror jeg at jeg a) skal lese på engelsk og b) kanskje skal sjekke ut en roman.

Sorry viss det ble mye rambling on, det beste er sikkert at du sjekker ut Alice Munro på egenhånd 😉

På toget hjem etter jul leste jeg The English Patient av Michael Ondaatje. Han er også fra Kanada (det ser skikkelig rart ut med K. Heretter går jeg for C til noen tells me otherwise.) Den er satt i nord Italia på våren og forsommeren 1945 – hvor landet er ødelagt av krig og består av ruiner og matmangel og miner. Jeg merker at jeg synes det er vanskelig å skrive om denne boka – så jeg anbefaler deg å google og se om du kan finne noen andre som har klart det. For den er fin, og på en måte tung, men på en annen måte ganske lett. Nei, jeg aner ikke hva jeg skal si jeg. Jeg angrer ikke på at jeg leste den, hvert fall.

Neste bok var Author, Author av David Lodge. Den leste jeg for mindre enn ett år siden. Jeg tenker kanskje litt annerledes om den nå enn jeg gjorde da, da sa jeg at den dreide seg mye om James’ sin fiasko i teateret. Det gjør den, men nå vil jeg kanskje si at hovedfokuset ligger i vennskapet mellom James’ern og George Du Maurier. Jeg synes fremdeles boka er veldig fin – men så kjenner jeg også James temmelig mye bedre nå enn jeg gjorde for ett år siden, så det kan hende jeg er litt farga av det. Men! Jeg vil bare si at den boka her er knall selv om du ikke skriver master om han. Når sommerferien kommer kan du låne min 🙂

Unfortunately, there is no rest for the wicked – så jeg må ta ett fag i vår i tillegg til å henge med Henry – og dette faget er travel writing. Heldigvis dreier det seg basically om å lese bøker, noe jeg er temmelig ok på. Første bok på pensum var Robinson Crusoe av Daniel Defoe. Den tror jeg pappa leste hundre ganger for oss da vi var små, så det var et ganske koselig gjensyn med Robinson. Hvert fall at first. Så begynte Annette og jeg å analysere og så ble jeg litt sånn: Really, Robinson? Måtte det første ordet du lærte Friday være Master?

Men, hvis du er en av dem som har gått gjennom livet uten å møte Robinson Crusoe (går det an?) så bør du lese den. Robinson havner på en øde øy i Karibienhooden og er stuck der kjempelenge. Når jeg leste den nå (og det gjaldt for så vidt da jeg var liten også) fikk jeg lyst å evakuere til en øde øy. For Robinson har det for det meste ganske digg.

Siste boka leste jeg også til travel writing faget, og det er også en bok jeg leste flere ganger da jeg var liten (da var den sikkert childified, men who cares), Gulliver’s Travels av Jonathan Swift. Jeg skal si noe som jeg ikke vet om er helt kosher, men jeg sier det likevel: Jeg liker ikke Jonathan Swift. For joda, han får poeng for det glimrende forslaget om å servere småbarn til middag i «A Modest Proposal,» men det er ikke nok altså, Johnny, sorry. Han er så… hmmm, hva var det nye ordet jeg lærte i går, og kan jeg putte det inn her? Han er så scatological. Kompis, den type humor funker bare til du er type 7 år gammel, og så blir det bare unødvendig og ikke morsomt.

Nå har jeg ikke skrevet noe om hva Gulliver’s Travels handler om. For å være ærlig går jeg egentlig ut fra at du vet det. Men Gulliver er på tur, lider skibbrudd (sykeste, skrives det sånn?) og havner i Lilleputt hvor alle er bittesmå og han not so much. Så er han der en stund og ymse ting skjer før han kommer seg tilbake til England. Så drar Gulliver på tur igjen, og blir by mistake left behind på land i noe som viser seg å være Brobdingnag – hvor alle er gigantisk store og han er bitteliten. Nye events take place. Og joda, jeg ser at det er satire og at det på mange måter speiler datidens britiske samfunn (vi er i 1726 eller noe nå, btw.), men I can’t help it – jeg bare klarer ikke Swift.

«Duct tape is like the force. It has a light side, a dark side, and it holds the universe together.» Carl Zwanzig