Archive for januar, 2011

Ting jeg ikke liker med å skrive master: folk forventer at siden jeg snart er ferdig skal jeg ha en detaljert og seriøs plan for fremtiden. Denne planen spør de stadig etter, og jeg har begynt å skjønne at min trofaste, skuddsikre plan a (bli rikt gift) ikke regnes som et seriøst nok svar for de fleste av dem. Takk for tilliten, liksom.

Ting jeg liker med å skrive master: når folk dukker opp med motivasjonssjokolade for at jeg skal klare å holde koken. Me likes.

«Legolas like saved Middle Earth. It’s a huge part of European history.» Summer Roberts

Advertisements

Desembers bøker

Jadda, lenge siden sist, godt nyttår og mer sånn. Julen på Sunnmøre har vært knall – som i de fleste familieferier har familien nok en gang prøvd å drepe meg, men rent bortsett fra det har jeg følt meg som et høyt elsket barn. (Takplate i hodet, folkens, really? You’re gonna have to do better than that).  Men ferie til tross har jeg lest svært få bøker – bare fire faktisk.

Første bok ut var The Thirteenth Tale av Diane Setterfield. Den har stått i bokhylla mi i en halv evighet, men så en dag snakka Mari om at den var knall, og da var det bare å sette i gang. Den handler om en ung kvinne som digger bøker, og som blir utvalgt til å skrive biografien om den sagnomsuste forfatteren Veda somethingsomething. Ingenting om denne Vedas liv er kjent for allmuen (really, allmuen?) selv om mange har prøvd å finne ut av mysteriet. Så The Thirteenth Tale er basically historien om Vedas oppvekst og sånn. Den trekker en haug med linjer til Jane Eyre, bortsett fra at guvernanter kanskje ikke kommer ut i tidenes beste lys, og den tar noen uventa retninger etterhvert. Det gikk temmelig kjapt å lese boka, for jeg ble helt dratt inn i historien. Jeg digga at den handla så mye om skjønnlitteratur, og den var veldig fin. På en måte synes jeg slutten ble en litt billig løsning, men på den andre side så er den også litt finurlig og litt frustrerende (eller noe i den retning). Jadda, jeg likte den såpass godt at jeg ga en videre i julegave, hvert fall, og det kan jeg ikke si om alle bøker (Sometimes a Great Notion blææææh).

Så leste jeg triologien om Paksenarrion av Elizabeth Moon. Den kom Johannes og la i henda på meg med det samme jeg kom til Sunnmøre og siden jeg kanskje ikke har lest de forrige tre bøkene han anbefalte meg (om fjellklatring og den type ulumskheter) så tenkte jeg at jeg skulle lese disse. Det er en fantasyserie om Paksenarrion, datter av en sauebonde som rømmer hjemmefra for å bli leiesoldat and so on and so on. Jeg tror det er første gang jeg leser noe fantasy som har en helt som er jente, og det var litt kult. Samtidig synes jeg at Moon har avfeminisert (defeminisert? samma det) Paksenarrion temmelig grundig. Det er kanskje vanvittig stereotypisk av meg, men i oppførsel og tankesett og sånn virker ikke Paks mye jente. Og det er litt dust. Det går sikkert an å redde en fantasyverden selv om man går i kjole, for eksempel. En annen ting som jeg reagerte på var at det er sykt mange og lange skildringer av slag, og marsjer og militærøvelser og what not. Og Moon har visst vært i militæret selv så hun har sikkert stålkontroll og det er sikkert veldig troverdig og sånn – men det ble tidvis litt langtekkelig. Nå høres det ut som om jeg hata hele greia og det gjorde jeg ikke – jeg leste jo faktisk ferdig hele triologien – og det var underholdende.

«With freedom, books, flowers and the moon, who could not be happy?» Oscar Wilde