Archive for desember, 2010

A Kind of Christmas Card

Idag har fattern og jeg vært på julehandel. Det foregikk omtrent sånn: han kjørte meg til kjøpesenteret og gav meg kortet sitt. Jeg gikk inn, fant noe mamma ville like, betalte og fikk pakken pakka inn – og vips, så hadde pappa fiksa julegave til mamma. Hva den fyren skulle gjort uten meg vites ikke.

Anyways, mens vi kjørte hjemover kommenterte jeg at når været er sånn som det er nå er det å bo i Solevågen nesten som å bo i ett julekort. Og det mente pappa at det var noe i, for sammenligna med nesten alle andre i verden – så bor vi jo i ett julekort. Nå tenker jeg ikke nødvendigvis bare på oss lykkelige Solevågere, men på oss som bor på toppen av verden – i et idyllisk julekort, so to speak.

Det er egentlig ganske merkelig – det er jo helt ufortjent at det er nettopp vi i Norge som skal ha det så himla bra. At vi skal ha så stor økonomisk trygghet, close to komplett fravær av konflikt, med en masse velferdsordninger og løsninger og tilbud, og – jada, jeg vet at det er mye vi vil forandre på her også, og at det er drit å stå i sykehuskø, eller ligge på gangen eller at de norske skolene er superjalla – men, likevel, sammenlignet med nesten alle andre i hele verden, så lever vi i ett julekort. I en tegneserieverden man ikke tror kan være virkelig.

Hvorfor oss? Hvorfor meg? Jeg aner ikke. Jeg håper at jeg klarer å legge merke til det av og til, og å være takknemlig. Også håper jeg det vekker en rettferdighetssans i meg. For sånn det er nå? Det er urettferdig – selv om det er nettopp jeg som tjener på urettferdigheten. Og kanskje, men bare kanskje for jeg er temmelig selvsentrert, kan denne rettferdighetssansen påvirke meg til å gjøre noe for andre enn meg selv og akkurat dem som jeg er glad i. Noen ville sikkert hevde at det er det julen handler om. Det er det ikke. Julen handler om at Gud ble menneske. Men noe av det mennesket Gud lærte oss var at vi skulle elske vår neste som oss selv.

«The opposite of love is not hate, but indifference.» Elie Wiesel

Advertisements

Flåtebygging

Her er noe jeg lurer på (kanskje ikke en typisk lillejulaftensundring, men dog): Bygger unger fremdeles flåter?

Grunnen  til at jeg lurer på dette er nemlig at her i Solevågen har folk på vår alder begynt å flytte tilbake med familier. Og når vi diskuterte dette igår kommenterte Eyvind at det nå kom en ny generasjon flåtebyggere. Flåtebygging var nemlig en hyppig pasttime blant Solevågsbarna way back when, men er det det fremdeles? Eller gidder ikke ungene? Eller er det kanskje foreldrene som ikke lar dem få lov, av frykt for drukning og andre ulumskheter? (I så fall, la meg buste den myten med en eneste gang: vi bygde som sagt flåter hele tida, og vi drukna aldri. Riktignok var det temmelig close den gangen Eyvind bestemte seg for å droppe flåtebygginga og sjøsette en pappeske på fire meters dyp isteden – men han er da blant oss ennå.)

Jeg håper unger fremdeles bygger flåter. Det er ganske gøy. Og man vet jo aldri når man får bruk for a) en flåte, eller b) flåtebyggingsskills. Alltid beredt! Det er også en temmelig samlende aktivitet – plutselig er alle kidsa i nabolaget involvert. Eller. Det var kanskje ikke helt sant. Når jeg tenker meg om synes jeg å minnes at vi som var i lillesøstergjengen (vi var nemlig en skokk med lillesøstre på den tida) ikke fikk lov av storebrødregjengen til å være med når de skulle bygge. Dette endra seg selvsagt i det øyeblikk flåten var ferdigstilt og skulle bæres gjennom skogen og ned til sjøen – da var vi plutselig superettertrakta, men så snart flåten var sjøsatt ble vi jagd vekk igjen. Merkelig at vi ikke gjennomskua det… Men før du synes altfor synd på meg og min traumatiske barndom bør jeg kanskje innrømme at når min tid kom som del av storesøstergjengen behandla jeg lillebror på omtrent samme måte. Gratis bærehjelp skal man ikke kimse av!

Hva prøver jeg å si egentlig? Usikker. Men, jo, jeg håper unger bygger flåter. Hvis man leter lenge nok vil man sikkert finne en forskning som hevder det er allmenndannende. Alle burde bygge flåte, minst en gang i livet. Og så dra på tur på fjorden. Men unngå å kræsje med ferga. I teorien tror jeg den har vikeplikt for flåten, men i praksis tror jeg den driter i det.

Siden Narve og jeg møttes en gang på det glade nittitall har vi hatt opptil flere… unike, er kanskje ordet jeg bør bruke her… unike ideer for hvordan vi kan oppnå verdensherredømme. Og nå? Nå har vi lansert (hald deg fast):

Kok med Kar og Møy.

Oh yeah, vi er i gang. Du ser det på Narve sin blogg. På eget ansvar, that is.

Noe av det fineste jeg vet om er (ha! du tror jeg skal si Johnny Depp nå?) snø på trær. Det er bare helt fantastisk, verden er i svart-hvitt (eller Payne’s Gray for de av oss som har gått formgivingsfag) og alt er rolig og stille og perfekt. Sånn ser det ut utenfor stuevinduet vårt i Solevågen idag:

Vakkert.

«I love snow. Everything is magical when it snows.» Gilmore Girls

Marcus og jeg bygger lego. Han har bestemt at jeg skal være prinsesse på sjørøverskuta, men foreløbig har vi bare et prinsessehode, så jeg sier: «Jeg må bare finne noe som prinsessa kan ha på seg.» Marcus ser på meg og sier: «Alle ordentlige prinsesser ser ut akkurat sånn som du gjør nå.» Smelt! Den gutten fiksa seg nettopp dobbel så stor julegave!

Santa, baby,

«The truth is, sometimes it’s hard to walk in a single woman’s shoes. That’s why we need really special ones, every now and then.» Carrie Bradshaw

Godt sagt

«Diktanalyse er for litteraturstudiet som Berlusconi er for Italia. Bare rot.» Narve Kragset Nystøyl