Archive for oktober, 2010

Søndagsaction

Jeg aner fred og ingen fare og sitter å hører på musikk med høretelefoner. Inn kommer Mari. Jeg tar av meg høretelefonene og musikken blir straks erstatta med ekstrem piping. Brannalarm! Vi tenker at det bare må være en feil, men finner ikke helt ut av hvordan vi slår den av. Så går vi ut i gangen for å høre om det piper i hele huset, og joda, det gjør det.

Hmmm, kanskje burde vi gå ut? Etter å ha funnet frem klær og nøkkel luffer vi nedover trappene. «Hmmm, det lukter jo ikke røyk, da.» Ett sekund senere: «Jo, det gjør det.» Vi setter opp tempo. Det viser seg imidlertid at Trondheim International Church som holder til tre etasjer under har blitt litt for fired up, men brannen er under kontroll, sier de. Sadly er det ingen som har passord til brannalarmboksen, så hva skjer? En diger brannbil og en ambulanse kommer susende. Mari og jeg står henslengt ved postkassene og inn kommer brannmann på brannmann. And let me tell you, den derre brannmanngreia? Definitivt ikke en myte.

Nå er alt under kontroll og vi har fått kommet opp igjen. Desverre var det ingen brannmenn som venta på oss i leiligheta… Buhuu.

«A large income is the best recipe for happiness I ever heard of.» Mansfield Park

Advertisements

Oktobers bøker

Siste dagen i oktober – Bots og Bededag – Allehelgensdag – og, den dagen jeg bruker til å blogge bøkene lest denne måneden. Jippi. Jeg har bedt i dag også altså. Men angående Halloween sier jeg som venninna til Mari; kom tilbake til jul og syng pent! Ingen kommer til å få snop av meg. Man deler da ikke snop – det er jo noe av det første man lærer her i livet! Men, jeg ser at dette kan bli til en anti-Halloween rant. Så jeg skal slutte. Bøker, ja. Kjærlighet!

Første bok denne måneden var Daisy Miller av Henry James. Denne leste jeg for tredje gang, og har nok derfor blogga den to ganger før. Men den blir bedre og bedre, da. Det skal den ha. Hvis du er nysgjerrig på James er kanskje D. M. en bra plass å begynne? I don’t know. Jeg begynte der, hvert fall.

Så leste jeg Henry James: The Young Master av Sheldon M. Novick. Dette er en biografi om James’ern første halvdelen av livet. Det var en grei roman å lese, for jeg synes Novick skriver lett og er flink å fortelle. Den slutter før 1890-tallet, noe som irriterte meg litt, siden jeg akkurat nå trenger mest James info fra 1895-99, men, to be fair: det står jo The Young Master på coveret, så jeg var warned. Novick’s biografi er imidlertid temmelig kontroversiell – han skriver om «bevis» på H.J sine seksuelle forhold – og så, hvis man sjekker ut disse bevisene, finner man at det basically er to ord (first initiation) tatt helt ut av kontekst og pynta med spekulasjon. Men, men – boka har gitt meg masse å diskutere i masteren, så jeg sier tusen takk 🙂

Neste bok var Felony av Emma Tennant, som – hald deg fast – også handler om Henry James. DET BETYR IKKE AT DU IKKE KAN LESE DEN!!!!!! Det er fiction, med to historier fletta inn i hverandre. De tre fortellerne er Henry James, hans beste (?) venninne Constance, og ei jente som ikke har noe med noen av dem å gjøre ved navn Georgina. Hva gjør Georgina i boka? Hun tilhører den historien som ikke har med HJ å gjøre – men, hun er ikke oppdikta (tror jeg). Hun er grandniesen til Claire Clairmont, som var stesøster til Mary Shelley og elskerinnen til Lord Byron og som (fakta) i sin alderdom i Italia satt på en masse verdifulle brev og manuskripter som Shelley hadde skrevet og som mange ville ha tak i. Hun ville imidlertid ikke gi dem fra seg. Anyways, det som binder de to historiene sammen er at James hører om Clairmont og papirene og blir inspirert til å skrive en historie om det. (The Aspern Papers – som er en bra, liten historie). Hva har Constance med det å gjøre? Hun er forelska i James (tror vi), og James er nok klar over det, men ikke keen. Så det er mulig at han fletter Constance inn i The Aspern Papers og. Dette ble kanskje forvirrende for deg som ikke henger med James’ern og gjengen hele tida. Men, jeg vil påstå at Felony har interesse og underholdningsverdi for deg som ikke skriver master om HJ også. Absolutt!

Men litteraturen er mer enn Henry James og hans venner! Derfor må jeg lese litt andre ting. Som, for eksempel, The Grapes of Wrath, eller Vredens Druer, av John Steinbeck. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk da jeg begynte, jeg så for meg at 500 sider om den amerikanske depresjonen kunne bli litt vel,… deprimerende. Men, jeg synes den var knall! Boken handler om Joad familien, som, med et par venner, må dra fra sitt leigde land i Oklahoma hvor de har bodd i generasjoner, og til California under depresjonen. Jeg likte godt hvordan Steinbeck varierte fortellerstilen mellom enkelte av kapitlene – du får først et overblikkskapittel, for eksempel om diners langs veien til California, og hvem som kom dit, jobba der, whatnot, – og så kommer et kapittel med the Joads som kjører til en diner og whatnot. Det høres kjedelig ut, men det var et kult virkemiddel – det ble liksom så personliggjort. Og det var kanskje noe av målet med romanen også, Steinbeck har hvert fall sagt at: «I want to put a tag of shame on the greedy bastards who are responsible for this [the Great Depression and its effects].» Anbefales!

Men så må vi tilbake til Henry James, da. Denne boken, The Typewriter’s Tale av Michiel Heyns, vil muligens legge grunnlaget for kapittel 3 i mastern min, så jeg tenkte det kanskje var greit å ha lest den. Det er fremdeles fiction om James, så det funker for hvem som helst å lese den som underholdning! Hovedpersonen er for en gangs skyld ikke Herny, men en oppdikta karakter; Frieda, som jobber som Henry’s skribent – og kommer temmelig nært inn på livet hans. Frieda blir bedt av H’s kompis Morton Fullerton (virkelig person) å stjele noen brev Morton har sendt til Henry, som han nå ønsker å ødelegge, og romanen handler mye om dette. Den var temmelig lettlest og ok. Synes jeg så litt lite til den Henry jeg har blitt kjent med i boka, men hva vet vel jeg?

Så til Kurt Vonnegut’s Slaktehus 5, med undertittelen Barnekorstogene – En Pliktdans med Døden. Denne boka synes jeg var litt sær, men jeg tenkte at det var kanskje et underliggende behov for å nesten distansere seg fra grusomhetene påført mennesker i leir under 2 verdenskrig, som gjorde at Vonnegut har gjort boka til en slags science-fiction-ish bok. For noe av det som skjer i boka, skjedde med Vonnegut selv. Han var krigsfange. Han var i Dresden da byen ble bomba. Vonnegut er med som en mindre karakter i boka, i tilfeller hvor han som forteller sier ting som: «Det var jeg. Det var meg. Det var forfatteren av denne boken.»

Anyways. Hovedpersonen er Billy Pilgrim, en pinglete gutt som absolutt ikke burde være soldat. Han blir tatt til fange av tyskerne i Dresdenhooden, og overlever de alliertes bombeangrep av byen. I tillegg reiser Pilgrim i tid. Han er egentlig på 1960-tallet når boka begynner, men tidsreisene hans gjør at han plutselig er tilbake i Tyskland, plutselig er fange på en annen planet, plutselig er gift og i USA. Det høres kanskje harry ut. Og det er det kanskje litt også. Men jeg synes det var ganske sterkt.

Kapittel 1 – som er en slags introduksjon hvor fortellerens connection til Dresdenbombingen og det han ellers skriver om, slutter slik, og det synes jeg er fantastisk:

«Jeg kikket gjennom Bibelen på motellværelset mitt etter fortellinger om store ødeleggelser. Solen hadde steget over Jorden da Lot kom inn i So-ar, leste jeg. Da lot Herren det regne over Sodoma og Gomorra med svovel og ild fra Himlenes Herre; og han knuste disse byene, og hele sletten, og alle mennesker i byene, og alt som vokste på marken. Slik er det. De var onde, menneskene i begge disse byene, som velkjent er. Verden ble et bedre sted uten dem. Og Lots hustru hadde selvsagt fått beskjed om at hun ikke skulle se seg og og se hvor alle disse menneskene og hjemmene deres hadde vært. Men hun snudde seg, og det elsker jeg henne for, fordi det er så menneskelig. Så ble hun omskapt til en saltstøtte. Slik er det. Det er ikke meningen at folk skal se seg tilbake. Jeg skal såvisst ikke gjøre det mer. Jeg er ferdig med krigsboken min nå. Den neste boken jeg skriver skal være morsom. Denne boken er mislykket, og det var den nødt til å bli, siden den ble skrevet av en saltstøtte. Den begynner slik: Hør: Billy Pilgrim er kommet ut av lage i tid. Den slutter slik: Poo-tee-huit?»

Siste bok ut denne måneden var The Metamorphosis and Other Stories av Franz Kafka. Det var på tide, for jeg hadde ikke lest noe Kafka før. Jeg hadde en slags notion om at Kafka skulle være tung å lese, og nå har jeg fremdeles ikke lest Prosessen, so it might be true – men foreløbig er jeg overraska over hvor grei jeg synes han var og hvor godt jeg likte han. Er ting tidvis litt absurd? Oh yeah. Men jeg liker der. I tillegg til The Metamorphosis – som handler om en ung mann som plutselig våkner opp en morgen som forvokst bille, inneholdt novellesamlingen In the Penal Colony – som handla om en mann som skulle bli henretta. Han var ikke blitt fortalt at han skulle bli det, ikke en gang at han var dømt for noe, eller hva dette noe var. Han hadde bare blitt henta, satt på lenker, og står, når vi møter han, og ser uforstående på den maskina som skal drepe han. Jeg reserverer meg retten til å change my mind når jeg har lest Prosessen (kjenner flere som synes den var close to umulig), men foreløbig har jeg så absolutt sansen for Kafka.

«It is not always the same to be a good man and a good citizen.» Aristotle

Helga

Hva har jeg gjort i helga som har holdt meg så travel at jeg ikke fikk blogga en forbudt bok i går, og i tillegg er på etterskudd med å blogge Flik of the Week på Vili Flik?

Jo, let me tell you:

Grossness:

Jeg trakk frem komfyren for å vaske. Tviler på det har vært gjort for en stund, for å si det sånn. Føltes litt som de episodene av Black Books hvor Bernhard må klare seg uten Manny… Men! Dette førte til

– en dyp (og skummel) følelse av mening og lykke og jif-overdose.

Ellers – fine folk:

Søte gutter

90-talls musikk med Mari og Spotify

Som sent på natta fort utvikler seg til

Og med slikt kvalitetsinnhold på helga – hvem rekker vel å blogge? Anyways, nå gjør jeg det. Og jeg skal gjøre det mer. Men først må jeg blogge på Vili Flik. Mens du venter kan du jo kose deg med noe fra det glade 90-tall. Enjoy.

«Pleasure in the job puts perfection in the work.» Aristotle

Walk-in closet

I går leste jeg om kong Josia i 2 Kongebok (nå er vi i Bibelen, bare så det er sagt). Kong Josia hadde en kleskammervokter.

Det vil si at han sikkert hadde walk-in closet. Man ansetter jo ikke en fyr som kleskammervokter bare for å sitte foran et lusent lite kleskap! Med mindre vi snakker om et Narnia kleskap, men det sier ikke Bibelen noe om.

Anyways. Hvis kong Josia (som var en prektig og flott konge) hadde walk-in closet, vil nok det si at walk-in closet sikkert er bibelsk. Jeg mener – det står i Bibelen. Og kleskammervokteren (Sallum) var en kjekk kar han også. Så alt tyder på at walk-in closets ikke var negativt.

Det vil si at nå må jeg hvert fall ha walk-in closet. At ingen har gitt meg det før! Men jeg tror jeg dropper å ansette en kleskammervokter enn så lenge. Så bruker jeg heller lønna hans på klær.

«A friend is a second self.» Aristotle

Respekt

Dette klippet her ga meg faktisk økt respekt for David Beckham. Awesome!

«No act of kindness, no matter how small, is ever wasted.» Aesop

Yaaay

Jul på Månetoppen skal være årets NRK julekalender. Not an all time favorite, but not an all time bummer either. Gleder meg til desember!

«It is easy to be brave from a safe distance.» Aesop

Etterlyst

Har du lånt sesong 4-6 av Sex and the City av meg? De har nemlig mangla en god stund. Det er ikke det at jeg dør av savn, og, let’s be honest, iq’en min har sikkert ikke vondt av å ikke se Sex and the City – men jeg bare lurer på hvor i verden den er. Send meg et bilde eller noe sånn som gnomen i Amelie. Pluss at da kan jeg eventuelt finne ut om jeg må kjøpe meg ny. De siste sesongene er jo på mange måter de viktigste. Særlig på grunn av:

Ja, så var det den derre iq’en igjen da… heeeh, jeg har gjort mye skole idag altså!

Men, konklusjon – om du vet hvor sesongene befinner seg, pliz let me knows.

«Better be wise by the misfortunes of others than by your own.» Aesop