Archive for oktober, 2009

Oktobers bøker…

…oh yeah. Om bøker er det verste du vet, så hopper du elegant over dette innlegget her. Eller les og bli frelst 😉 Oktober har nemlig vært en særs god lesemåned for meg, det hjelper selvsagt på at jeg leser fiction på skolen og hører lydbøker mens jeg syr, men nevertheless, jeg er fornøyd. Okei, here goes:

Bok 1 var På Parfymefloden og Andre Reiser av Tomm Kristiansen. Det er reiseskildringer fra Vietnam, Burma, Thailand, Kina, Hong Kong, Macau og Tanzania. Og muligens noen andre land jeg har glemt. Det er veldig interessant og spennende. Han forteller så godt at jeg får lyst til å hoppe på et tog (jeg har jo flyskrekk) og suse av gårde. Og jada, han toger forresten med den transsylvanske jernbanen. Drittakult.

Så var det Hedda Gabler av gode, gamle Henrik Ibsen. Den hørte jeg på lydbok/radioteater, for jeg prøver å være flink og kulturell og få med meg litt norske forfattere. Hedda driver et høyt spill med sin smådumme ektemann, en gammel venn, og en gammel kjæreste eller noe i den dur. Grunnen til at driver dette spillet er at hun kjeder seg, noe hun forteller flere ganger. Da dramaet hennes slår feil, og Hedda mister kontroll drives hun til desperate handlinger. Jeg synes stykket var helt ok, litt typisk Ibsen egentlig, med utbrytertrang, og ønske om å kontrollere sin egen skjebne.

Siden jeg var på Ibsenbølgen hørte jeg like godt Gengangere også. Den handler om enkefru Alving, sønnen Oswald og hushjelpen Regine. Drama på alle kanter. Oswald er kommet hjem fra Paris, og planlegger å få Regine til å hjelpe han med å ta selvmord. Da planen går i vasken, må han komme opp med en ny. Det var kanskje kontroversielt å skrive om aktiv dødshjelp i 1882, og samtidig fremmer stykket også en del kontroversielle tanker om kvinnens rolle, men jeg vet like vel ikke helt om jeg liker det. Jeg kjenner egentlig bare til fem stykker av Ibsen, men basert på det lille jeg vet vil jeg nå si noe som kanskje vil få hele Norge til å dukke opp på døra her med tjære og fjær: Jeg begynner å lure på om jeg synes Ibsen er oppskrytt.

Noen som absolutt ikke er oppskrytt er Alexander Dumas, som skrev The Count of Monte Cristo, eller Greven av Monte Cristo om du vil, back in 1844. Boka handler om unge Edmond Dantes, en up and coming fattiggutt, som er bra og snill og som du liker allerede fra side en. Han har noen rivaler though, som konspirerer mot ham og får han uskyldig dømt til livsvarig fengsel. Han sverger hevn, og let me tell you Edmond Dantes er the go to guy for revenge. Boken er fantastisk. Den er lang, detaljert og temmelig genial. Den har blitt en av mine absolutte favoritter.

Hope Leslie av Catherine Maria Segdwick fra 1827 var pensum i Native American Literature. Satt i 1643, er Hope Leslie en svært atypisk purtiansk jente, som mangler en av de største kvinnelige dydene beskrevet av menn i boka – passitivitet. Boken er et angrep på Last of the Mohicans, på kvinnesyn og delvis på negative syn om indianere, selv om indianersynet fremmet i boka vel er rasistisk det også. En veldig fin, spennende bok, med masse sarkasme og en god slutt. Den var faktisk så spennende at jeg måtte ta en pause, og seriøst vurderte å putte den i fryseren a la Joey.

Så leste jeg Alice’s Adventures in Wonderland og Through the Looking-Glass fra henholdsvis 1865 og 1871 av Lewis Carroll. To lettleste, søte og drømmende barnebøker. Det aller koseligste var kanskje likevel Carroll’s påskebrev fra 1886 bakerst i boka. Men det blogger jeg ikke før påska kommer 😉

Neste bok fant jeg ingen bilde på, men det var Fra Angst til Trygghet av Gordon Johnsen. En bok jeg fikk av pappa en gang. Den var helt ok, en lett gjennomgang av ulike psykiske ting, men synes egentlig den ikke handlet noe om angst og trygghet, så tittelen kunne kanskje revideres? Men Gordon Johnsen liker vi. Da jeg var på jødisk museum her i byen, fikk vi vite at han hadde gått mot tyskerne og nekta dem å shippe Julius Paltiel og en annen dude til Tyskland først best, fordi de var syke. Slik kjøpte han dem en uke med ekstra chill før de havna i konsentrasjonsleir.

Norwegian Wood var mitt første møte med Haruki Murakami. Den handler basically om Watanabe som ser tilbake på livet på slutten av 1960 tallet, fra han var 17 til 20 år. Om studietid, venner, bøker, kjærester, psykiske lidelser og selvmord. Den er litt tenkende, men jeg ble ikke kjempefan, synes boka var helt ok. Watanabe var så ukonsekvent at det irriterte meg, og Midori, som er en av jentene han kommer borti, rett og slett hatet jeg. Men helt ok underholdning. Og Nikolai Cleve Broch, som leste boka for meg, uttaler biljard på en rar måte.

Så, flere nordmenn. Isslottet av Tarjei Vesaas. Nei, jeg har ikke lest den før, så jeg synes det var på tide. Handler om Unn som går for langt inn i isen, og venninnen Siss som sliter med å komme over det. Den er trist, og til tider nesten grusom. Jeg satt der og bare: «Nei! Ikke gå inn!» Samtidig er den fin sånn med tanke på sorg og sånn. Og jeg liker Tarjei Vesaas sin måte å skrive på.

Siste boka denne måneden var Daisy Miller and Other Stories av Henry James. De andre historiene var An International Episode og Lady Barbarina. Jeg liker James, men jeg vet ikke helt hvorfor. På en måte minner han meg om Edith Wharton, men han er ikke så tragisk. Alle historiene slutter annerledes enn jeg forventer, nesten på en litt småsarkastisk måte. Som om han sier «ha!» liksom. Det ble du helt sikkert ikke noe klokere av. Men siden han skrev en hel masse noveller er det fort gjort å sjekke ut en hvert fall, og se om det er verdt å lese mer.

Det var det! En måned til neste gang jeg prøver å prakke på dere bøker 😉

«It’s not settled happiness but momentary joy that glorifies the past.» Surprised by Joy

Advertisements

Fra osten til elden…

…so to speak. Dagen har bydd på flere utfordringer. Tillat meg å presentere traumatisk opplevelse 1, eller som vi i P5 ville kalle det, the cheesy incident.

Settingen:

Vi er supersmarte og flinke og har kollokvie om Freud og masse gørr jeg ikke husker (så flink var nemlig jeg). Så kommer Mette opp litt bak min høyre skulder, og sier helt seriøst, med litt dyp og hviskende stemme:

«Vil du smake på den svette osten min?»

NEEEEEEII! Vi døde alle som en, og jeg spydde og lovte meg selv å aldri spise ost mer. Skjønt, det glemte jeg i stad når jeg spiste pizza. Elena og Maria la det sporenstreks ut på facebook, og tre minutter senere, når jeg vandrer alene i Dragvolls ganger kommer Tomas opp bak meg og sier: «Vil du smake på den svette osten min?»

Her er mitt oppfølgingsspørsmål til dette grufulle spørsmålet: Er det noen der ute som noensinne ville svart ja på det? I så fall, søk hjelp.

Traumatisk opplevelse nr.2. kan vi kalle the vaccination. Jeg er jo som kjent en risikogruppe all by myself, for hvem vil vel leve i en Hanna Marie Volle-løs verden? Så idag ble jeg svineinfluensavaksinifisert. Det er vel første gangen jeg har stått i kø for å komme inn på et legekontor.

GetAttachment

«Having a baby is like getting a tattoo on your face. You really need to be certain it’s what you want before you commit.» Eat, Pray, Love.

Hanna Marie den kreative…

… er veldig flink til å legge ut nye ting for tida, og også interessert i hva folk synes om tinga som blir lagt ut!

«Lærere tror de får det som de vil bare de skriker høyt nok.»

Learn something new every day

I går kveld hørte Marie og jeg som sagt på Mormor og De Åtte Ungene i Skogen. Da satt far (i boka altså, ikke min pappa) oppe i det høyeste treet i mils omkrets og spilte trekkbasun. Senere ble trekkbasunen også fugleskremsel for å holde Ovnsrøret unna potetåkeren. Anyways, hverken Marie eller jeg visste helt hva en trekkbasun var for noe, men nå har jeg googla det og blitt vis: Det er en trombone, sier wikipedia! Oh yeah. Og siden jeg da allerede har lært noe i dag, kan jeg vel like godt droppe å gjøre skole eller?

«Noen mennesker gir sine bekymringer svømmeundervisning i stedet for å drukne dem.» Mark Twain

Oppskrift på en herlig høstkveld:

– venner

– sjokoladepudding uten vaniljesaus

– tente lys

– tjukkesokker

– håndarbeid

– og verdens mest fantastiske kvinne, Anne Cath. Vestly på lydbok. Hva man hører er akkurat det samme så lenge det er henne, men i kveld var det Mormor og De Åtte Ungene i Skogen. Visste du forresten at du kan finne Anne Cath Vestly på Spotify? Det visste ikke jeg, før Marie sa det. Riktignok er det bare Lillebror og Knerten, Ole Aleksander og Mormor og De Åtte Ungene du finner der, men det ligger ute flere enn de du finner på CD i butikken. Så løp og hør og nyt!

Den beste måten å få venner på, er selv å være en.»

Da ligger det enda mer ute på Hanna Marie den kreative. Håper du ser noe du liker! 🙂

«Den som frykter Gud, har intet å frykte.»

Et upopulært innlegg.

Jeg så i sitatboka mi at turen var kommet til et sitat av den arabiske lederen Auni Bey Abdul-Hadi. Om Palestina. Så jeg googla han, og fant litt flere fakta om Palestina. Og noen flere svært interesante sitater som svært sjelden kommer fram i lyset. Hvert fall i de lysa jeg ser. Så her kommer noen fakta og noen sitat om Palestina. Det er helt sikkert noen som kommer til å reagere på dette, som jeg jo har forutsett i tittelen, men let’s face it, når brydde jeg meg om å være populær?

– når general Allenby erobret Palestina i 1917/18 bodde bare 5000 arabere der.

– de lokale innbyggerne kalte seg ikke palestinere. Det å beskrive de lokale som palestinere var et konsept som ikke var funnet på ennå, og det har heller aldri i historien vært en palestinsk-arabisk nasjon.

– I 1946 sa den arabiske Philip Hiti, professor i Midtøstens historie ved Princeton at: «Det er allmenn kunnskap at det ikke finnes noe Palestina i historien.»

– I mars 1977 sa Zahir Mushein, medlem av PLO,  i et intervju med en nederlandsk avis at: «Det palestinske folket finnes ikke. Dannelsen av en palestinsk stat er bare et middel for å fortsette vår kamp mot staten Israel.»

Det er Dr. Harry Mandelbaum jeg har stjelt denne informasjonen fra. Poenget mitt er bare at det er veldig interessant å se bakgrunnen for dagens «Palestina.» Er ikke hele greia bare en løgn? Og hvis det er en løgn, som jeg personlig absolutt mener det er, hvorfor er da så sinnsykt mange innstilt på å tro på den uten å stille kritiske spørsmål, og uten å se på historiske fakta? Svært interessant, indeed, sier historikeren i meg. Og nå kommer vi til sitatet som ligger bak hele innlegget, sagt av den arabiske lederen Auni Bey Abdul-Hadi i 1937

«Det finnes ikke noe slikt land. «Palestina» er et begrep som sionistene har oppfunnet! Det er ikke noe Palestina i Bibelen. «Palestina» er fremmed for oss; det er sionistene som introduserte det.»