My Little Corner of the World

Idag når jeg var på vei hjem hørte jeg plutselig noen rope bak meg. Jeg tenkte kanskje at noen hadde falt, så jeg snudde meg og møtte blikket til en ung mann som sa (teateroppsetning av samtalen følger):

Mann: How are you?

Jeg: Eeh, good, how are you?

Mann: Good. I work in that store there, and every day I see you walk by and I think I want to say hi to her. So hi, I’m Sam.

Jeg: I’m Hanna.

Mann: Nice to meet you.

Jeg: You too, bye.

End scene. Sann historie. Litt søtt.

“The best moments in reading are when you come across something – a thought, a feeling, a way of looking at things – that you’d thought special, particular to you. And here it is, set down by someone else, a person you’ve never met, maybe even someone long dead. And it’s as if a hand has come out, and taken yours.”

Marie og jeg har vært på kino. Der traff Marie drømmemannen sin (jeg kødder ikke)

og jeg traff min,

om enn ikke i gangen som Marie, men på skjermen. Ja, vi har vært og sett The Imaginarium of Doctor Parnassus. Jeg synes den var morsom, og fin, og av og til tenkte jeg: “Du er død, du” når Heath Ledger gikk omkring. For jo, jeg får litt dårlig følelse i magen av å poste Johnny her når vi egentlig snakker Heath Ledger. Og han gjør en kjempejobb og filmen hadde sikkert vært like bra (minst) om han hadde levd til å fullføre filmen uten at de måtte bringe inn Depp, Jude Law og Colin Farrell. Men når de først måtte gjøre det må jeg få si (særs objektivt naturligvis) at av de tre vikarene er det definitivt Depp som gjør den beste jobben. Han har liksom mimikken inne, slik at med en gang det skifta fra Ledger til Depp og kamera var litt unna så var jeg usikker på hvem det faktisk var. Kudos. Absolutt verdt å se hvert fall, så gå på kino folkens! (Og btw, Marie var enig med meg i at Johnny Depp var bedre enn de andre, og hun er superobjektiv for i valget mellom Johnny og 17 år gamle Taylor Lautner ville hun valgt Taylor. Hjerneskada, I know).

Heath Ledger, jeg kunne ønske du ikke var død.

“The Holocaust is a warning. It adds three commandments to the ten of the Jewish-Christian tradition: Thou shalt not be a perpetrator; Thou shalt not be a passive victim; and Thou most certainly shalt not be a bystander.” Rethinking the Holocaust

Jeg synes det er koselig at Colin Firth er nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle. Jeg har ikke sett the film in question, men for min del kan han godt få en statuett.

“Du må hele tiden peke på det faktum at hvis kristendommen er usann, er den helt uten betydning – men hvis den er sann, er den uendelig viktig. Det den ikke kan være, er middles viktig.” Gleden Uten Grenser

I morgen tidlig skal jeg hit

Her skal jeg ha praksis i to måneder. Jeg tar det foreløbig ganske chill, siden jeg skal ha parpraksis med Marit i både engelsk og historie. Sååååå, det må da vel gå bra?

Siden jeg tar det så chill har jeg i stedenfor å bruke dagen på å forberede meg og jobbe med skoleoppgave, brukt dagen på å sy kjole, se 21 Jump Street og strikke pannebånd. Begge deler ligger nå på Hanna Marie den Kreative.

“A snowball in the face is surely the perfect beginning to a lasting friendship.” The Book Thief

Bøkene jeg har lest i januar.

The Master av Colm Toibin er en biografisk roman som tar for seg omtrent 7 år i Henry James’ liv, etter at søsteren Alic, broren Wilky og begge foreldrene er døde. Den begynner med fiaskoen på premieren av teaterstykket hans Guy Domville, og jobber seg fremover, dog med mange tilbakeblikk på livet som har vært, fram til cirka januar 1899. Jeg likte den veldig godt, og følte at den bare ble bedre og bedre. Den er fint skrevet, og jeg følte virkelig at jeg ble bedre kjent med Henry James, og at jeg nå kanskje forstår det han har skrevet bedre. Jeg likte også at i motsetning til en del biografiske romaner så får du ikke her hele livshistorien. Du får et utdrag på ca. 7 år, med de minner som “naturlig” dukker opp i hverdagen, og så får du ikke mer om hvordan det går videre. Den slutter ikke med Henry James’ død for å si det sånn. Liker Toibins skrivemåte, og kommer nok til å prøve å få lest mer av han.

Bel Canto av Ann Patchett var utrolig kul. Den handler om en gisselaksjon i Sør Amerika, hvor blant annet verdens mest anerkjente operasangerinne holdes som gissel. Det kunne vært en spenningsroman, men Patchett fokuserer ikke på det skumle, på kampen mellom terrorister og gisler, men i steden blir terroristene sett gjennom menneskelige øyne – hva er det de vil, hvorfor handler de slik som de gjør, hvor kommer de fra? Sånn sett minte den meg litt om Mengele Zoo av Gjert Nygårdshaug. Den var veldig fin, og med en uventa slutt.

Art of War av Sun Tzu er muligens en av de eldste bøkene jeg har lest, den er fra ca 600 år før Kristus (i følge Wikipedia). Jeg må ærlig innrømme at Art of War leste jeg stort sett for å kunne si at jeg hadde lest den, men nå som jeg har gjort det er jeg glad for det, fordi den var bedre enn jeg hadde tenkt, og jeg er nå klar for å bli general. Neida, men det er 13 kapitler om ulike aspekter ved krigføring, og mye av det kan være temmelig genialt å bruke i gruppesammenheng også.

“At kristne mirakler er troverdige, skyldes at invasjonen ledes av en Makt som ikke er fremmed. De er nettopp det vi venter oss: ikke en invasjon av en eller annen gud, men naturens Gud, en makt som er utenfor dens jurisdiksjon og ikke som en fremmed, men som dens hersker. De forkynner at han som kom ikke bare er konge, men Kongen. Dens – og vår.” Mirakler

En bok som på en kald og klar måte diskuterer kristne miraklers troverdighet. Enkel å forstå. Lewis rocker.

Rob er en 30-something fyr i London, eier av en småsær, smal platesjappe, nydumpa og særs glad i å skrive lister (mulig at han er i slekt med Anne Kristine). Boka er hverdag, det er ingen store hendelser, men handler stort sett om hvordan Rob takler/ ikke takler bruddet med samboeren kombinert med dårlige salg i butikken. Den høres kanskje kjedelig ut. Av og til fikk jeg lyst å filleriste Rob fordi han er så sinnsykt tiltakslaus, og du bare vil at han skal bli voksen. Boka ender stort sett med håp. Jeg synes den var lettlest, underholdende, og den ga meg lyst å høre på musikk og rangere alt i lister (mulig jeg også er i slekt med Anne Kristine (som jeg btw, savner!))

Songbook er 31 små essay om 31 sanger som på en eller annen måte har hatt en (stort sett positiv) innvirkning på Nick Hornbys liv. Den er fin fordi den er personlig, han putter inn små anekdoter om sønnens autisme, egen skilsmisse, og lignende som gjør det hele ektefølt, men samtidig er den lett. Jeg lurer på om jeg liker Hornby bedre i essayform enn i romanform.

Siste bok ut denne måneden var Brick Lane av Monica Ali. Den handler om Nazneen som som tenåring blir sendt fra Bangladesh til Brick Lane, London, for å gifte seg med mannen faren har sett ut til henne. Nazneen prøver hele tiden å være positiv, å overlate seg selv til skjebnen (eller Allah), men det er ikke før hun begynner å ta ansvar for livet selv at hun ført får begynt å tilpasse seg livet i London, lære engelsk og få begynne å jobbe. Handler om personlig frigjøring, og også om Nazneens døtres kamp for å få være det de er, i stedenfor å etterleve ett ideal om kvinner fra et land de aldri har vært i. Slutten var helt fantastisk.

“Silence is silver, but books are golden.” En eller annen bokblogg jeg var innom

27 januar i år døde forfatteren J.D. Salinger, 91 år gammel. Hans mest kjente bok er Catcher in the Rye, som også er den eneste jeg har lest av ham foreløbig, men han skrev Franny and Zoey og mange noveller. Jeg liker Catche in the Rye godt, og vil derfor gi Salinger en liten tribute her på min prestisjetunge blogg. Så tripute. Og takk.

“Friendship is certainly the finest balm for the pangs of disappointed love.” Northanger Abbey

Jeg driver stadig å rydder litt på Hanna Marie den kreative, slik at du skal slippe å scrolle milevis for å se alt jeg legger ut. Men så driver jeg også litt kontraproduktiv innsats, i og med at jeg senest nettopp la ut mine to nyeste ferdige prosjekt. Check it out!

“Mrs. Allen was one of that numerous class of females, whose society can raise no other emotion than surprise at there being any men in the world who could like them well enough to marry them.” Northanger Abbey

Aldri sett det, sier du? Serien er fantastisk. Ikke nok med at en av hovedrollehaverne er min fremtidige ektemann, Johnny Depp, men denne after school special politiserien er sinnsykt morsom. Uten å prøve. Jeg ler definitivt av dem, ikke med dem. (bortsett fra når Johnny er på skjermen, da er jeg for opptatt med å sikle til å tenke på trivielle ting som latter). Anyways, dersom du ikke vil ta deg tid til å se på denne bolken høykultur fra 80-tallet, råder jeg deg i alle fall til å se på introen. Jada, sangen synges av den ene kvinnelige hovedrolleinnehaveren, og Johnny (hjelpsom og flott som han er) bidrar til å rope Jump i ny og ne. Folkens, dette er kvalitet.

“We must all be alike. Not everyone born free and equal as the Constitution says, but everyone made equal. Each man the image of every other; then all are happy, for there are no mountains to make them cower, to judge themselves against.” Fahrenheit 451

Jeg går ut i fra at dere alle er kjente med den overhengende faren man befinner seg i hver gang man entrer Platekompaniet. Dette gjorde jeg idag. Jeg gikk målbevisst inn for å kjøpe en bursdagsgave. Så kom jeg til å se Budgethylla, og hvem kan vel ikke unne seg en film til 59 kr om man måtte finne en man virkelig har innmari lyst på? Det fant jeg fort, nemlig The Way We Were. Så gikk jeg for å betale for å ikke møte flere fristelser. Men oj, der gikk jeg forbi en tilbudshylle på vei til kassa, og der stod Amelie til bare 59! Jeg tok den. Jeg elsker jo Amelie. “Samtidig,” sa engelen på høyre skulder, “du har jo sett den tusen ganger, så du trenger kanskje ikke kjøpe den akkurat nå?” Han med høygaffelen på andre skulder chippa da inn med: “Hør på han da! Prøver å få deg til å velge den smale vei – men jeg har en vei som er skikkelig rå! Kjøp Amelie nå! ” Likevel så det ut som om engelen skulle vinne, hånda var på vei for å sette Amelie på plass da øynene så hva som stod ved siden av Amelie på hylla. Sesong 2 og 3 av 21 Jump Street til på hundretusen prosent avslag! Jeg måtte ha dem begge. (Og ja, Amelie ble med hjem hun også). Så nå, Synnøve, er det bare å dra seg hjem fra Spania og komme rett til Trondheim, for å se TO sesonger Johnny Depp! Jeg er storfornøyd!

“Mosjon får jeg når jeg ler så jeg rister av de som sier sport er min plikt.” Sløv uten Dop

til forrige innlegg. Jeg har siden sist sett de to episodene av Life Unexpected som har kommet ut so far. Og min foreløbige dom er at mens serien er absolutt underholdende, og jeg sikkert kommer til å se på det igjen i ledige stunder, er det hverken Juno eller Gilmore Girls. Hvert fall ikke ennå. Det er dog mer Juno enn GG. Det eneste den har til felles med GG er jo egentlig at noen ble gravid som 16-åring. Men det er liksom ikke samme stemninga, eller samme nerdinga som i Gilmore, (someone gi meg en bokreferanse!). Da er det kanskje mer Junoish, likevel, fordi det skal være særkult, edgy og sarkastisk, men foreløbig føler jeg at hovedpersonen Lux prøver litt for hardt. Men, jeg er villig til å fortsette å se

“Reading is to the mind what exercise is to the body.” Richard Steele