…oh yeah. Om bøker er det verste du vet, så hopper du elegant over dette innlegget her. Eller les og bli frelst
Oktober har nemlig vært en særs god lesemåned for meg, det hjelper selvsagt på at jeg leser fiction på skolen og hører lydbøker mens jeg syr, men nevertheless, jeg er fornøyd. Okei, here goes:

Bok 1 var På Parfymefloden og Andre Reiser av Tomm Kristiansen. Det er reiseskildringer fra Vietnam, Burma, Thailand, Kina, Hong Kong, Macau og Tanzania. Og muligens noen andre land jeg har glemt. Det er veldig interessant og spennende. Han forteller så godt at jeg får lyst til å hoppe på et tog (jeg har jo flyskrekk) og suse av gårde. Og jada, han toger forresten med den transsylvanske jernbanen. Drittakult.

Så var det Hedda Gabler av gode, gamle Henrik Ibsen. Den hørte jeg på lydbok/radioteater, for jeg prøver å være flink og kulturell og få med meg litt norske forfattere. Hedda driver et høyt spill med sin smådumme ektemann, en gammel venn, og en gammel kjæreste eller noe i den dur. Grunnen til at driver dette spillet er at hun kjeder seg, noe hun forteller flere ganger. Da dramaet hennes slår feil, og Hedda mister kontroll drives hun til desperate handlinger. Jeg synes stykket var helt ok, litt typisk Ibsen egentlig, med utbrytertrang, og ønske om å kontrollere sin egen skjebne.

Siden jeg var på Ibsenbølgen hørte jeg like godt Gengangere også. Den handler om enkefru Alving, sønnen Oswald og hushjelpen Regine. Drama på alle kanter. Oswald er kommet hjem fra Paris, og planlegger å få Regine til å hjelpe han med å ta selvmord. Da planen går i vasken, må han komme opp med en ny. Det var kanskje kontroversielt å skrive om aktiv dødshjelp i 1882, og samtidig fremmer stykket også en del kontroversielle tanker om kvinnens rolle, men jeg vet like vel ikke helt om jeg liker det. Jeg kjenner egentlig bare til fem stykker av Ibsen, men basert på det lille jeg vet vil jeg nå si noe som kanskje vil få hele Norge til å dukke opp på døra her med tjære og fjær: Jeg begynner å lure på om jeg synes Ibsen er oppskrytt.

Noen som absolutt ikke er oppskrytt er Alexander Dumas, som skrev The Count of Monte Cristo, eller Greven av Monte Cristo om du vil, back in 1844. Boka handler om unge Edmond Dantes, en up and coming fattiggutt, som er bra og snill og som du liker allerede fra side en. Han har noen rivaler though, som konspirerer mot ham og får han uskyldig dømt til livsvarig fengsel. Han sverger hevn, og let me tell you Edmond Dantes er the go to guy for revenge. Boken er fantastisk. Den er lang, detaljert og temmelig genial. Den har blitt en av mine absolutte favoritter.

Hope Leslie av Catherine Maria Segdwick fra 1827 var pensum i Native American Literature. Satt i 1643, er Hope Leslie en svært atypisk purtiansk jente, som mangler en av de største kvinnelige dydene beskrevet av menn i boka – passitivitet. Boken er et angrep på Last of the Mohicans, på kvinnesyn og delvis på negative syn om indianere, selv om indianersynet fremmet i boka vel er rasistisk det også. En veldig fin, spennende bok, med masse sarkasme og en god slutt. Den var faktisk så spennende at jeg måtte ta en pause, og seriøst vurderte å putte den i fryseren a la Joey.

Så leste jeg Alice’s Adventures in Wonderland og Through the Looking-Glass fra henholdsvis 1865 og 1871 av Lewis Carroll. To lettleste, søte og drømmende barnebøker. Det aller koseligste var kanskje likevel Carroll’s påskebrev fra 1886 bakerst i boka. Men det blogger jeg ikke før påska kommer
Neste bok fant jeg ingen bilde på, men det var Fra Angst til Trygghet av Gordon Johnsen. En bok jeg fikk av pappa en gang. Den var helt ok, en lett gjennomgang av ulike psykiske ting, men synes egentlig den ikke handlet noe om angst og trygghet, så tittelen kunne kanskje revideres? Men Gordon Johnsen liker vi. Da jeg var på jødisk museum her i byen, fikk vi vite at han hadde gått mot tyskerne og nekta dem å shippe Julius Paltiel og en annen dude til Tyskland først best, fordi de var syke. Slik kjøpte han dem en uke med ekstra chill før de havna i konsentrasjonsleir.

Norwegian Wood var mitt første møte med Haruki Murakami. Den handler basically om Watanabe som ser tilbake på livet på slutten av 1960 tallet, fra han var 17 til 20 år. Om studietid, venner, bøker, kjærester, psykiske lidelser og selvmord. Den er litt tenkende, men jeg ble ikke kjempefan, synes boka var helt ok. Watanabe var så ukonsekvent at det irriterte meg, og Midori, som er en av jentene han kommer borti, rett og slett hatet jeg. Men helt ok underholdning. Og Nikolai Cleve Broch, som leste boka for meg, uttaler biljard på en rar måte.

Så, flere nordmenn. Isslottet av Tarjei Vesaas. Nei, jeg har ikke lest den før, så jeg synes det var på tide. Handler om Unn som går for langt inn i isen, og venninnen Siss som sliter med å komme over det. Den er trist, og til tider nesten grusom. Jeg satt der og bare: “Nei! Ikke gå inn!” Samtidig er den fin sånn med tanke på sorg og sånn. Og jeg liker Tarjei Vesaas sin måte å skrive på.

Siste boka denne måneden var Daisy Miller and Other Stories av Henry James. De andre historiene var An International Episode og Lady Barbarina. Jeg liker James, men jeg vet ikke helt hvorfor. På en måte minner han meg om Edith Wharton, men han er ikke så tragisk. Alle historiene slutter annerledes enn jeg forventer, nesten på en litt småsarkastisk måte. Som om han sier “ha!” liksom. Det ble du helt sikkert ikke noe klokere av. Men siden han skrev en hel masse noveller er det fort gjort å sjekke ut en hvert fall, og se om det er verdt å lese mer.
Det var det! En måned til neste gang jeg prøver å prakke på dere bøker
“It’s not settled happiness but momentary joy that glorifies the past.” Surprised by Joy